I søken etter å fortelle spennende historier kan det være lett å glemme at av og til er det mest dramatiske det som faktisk har hendt. Kong Haakon VII sin avvisning av de tyske kapitulasjonskrav på Elverum i april 1940 er et godt eksempel på det. I Erik Poppes regi har dette blitt et mesterlig stykke fortellerkunst om en av de mest sentrale begivenhetene i norsk historie. Som en fiksjonsfortelling av virkelige hendelser så er dette ikke en tilnærmet objektiv historie, men en fortelling som viser slik det kunne ha vært.

Styrken med det er at vi kan komme nærmere på karakterene, ulempen er at vi ikke kan stole på det som historisk korrekt. Hva for eksempel kongen tenkte eller sa i private møter, eller alene på sitt rom, blir ofte spekulasjoner. Uansett har fortellingen sin verdi som en tidsbilde av viktige hendelser og folk fra en ikke alt for fjern historie.

På mange måter er det persongalleriet som bærer denne filmen. Jesper Christensen er ypperlig som Kong Haakon VII.  Han blir portrettert som en ydmyk, varm, tvilende og standhaftig mann. Christensen viser et menneske, ikke en karikatur. Det samme kan sies om de fleste rolletolkningene, med en ekstra honnør til Anders Baasmo Christiansen som kronprins Olav og Karl Markovics som det tyske sendebudet Carl Bräuer. At andre sentrale karakterer blir avspist med mindre plass er filmmediets natur. Fokuset er, som det bør være i denne fortellingen, på kongen og hans nærmeste.

Innblikket i kongens private verden er et interessant avbrekk i den ellers dramatiske beretningen. En god og leken bestefar og en myndig far. Sekvensene mellom far og sønn krydrer fortellingen. Haakon som den sindige og Olav som den mer ampre og utålmodige.

Det er for det meste en naturlighet som preger filmen.

Flukten fra krigens redsler er både støyende og skremmende. Kongen viste redsel når bombene falt, selvfølgelig gjorde han det. Filmfaglig er det lite å utsette. Filmen har et godt driv og den unngår de mest opplagte avstikkerne. Alt som vises har relevans for kongens flukt.

Etter suksesser som ”De Usynlige” (2008) og ”Tusen ganger god natt” (2013) bekrefter Erik Poppe med denne filmen sin plass som en av landets fremste regissører.

”Kongens nei” er et viktig tilskudd til vår kulturelle arv.