Jeg skriver ikke dette for å ta Bjørnson-Akademiet eller Bjørnsonfestivalen. Jeg skriver dette fordi jeg har vært på et seminar om integrering. Uten at de det gjelder var til stede. Verken i panelet, som besto av interessante og dyktige deltakere, eller blant de rundt 70 tilhørerne i salen, som besto av hvite, middelaldrende mennesker. Det sier mye om hvor viktig temaet som tas opp er. Og det sier mye om hvor langt vi dessverre har igjen.

Akademiet skal ha ros for problemstillingene som tas opp, for at programpostene i motsetning til tidligere år har fått en mer fornuftig lengde, og for utdelingen av Bjørnsonprisen til den strålende Cecilia Dinardi. Det er også et smart grep å integrere seminaret i programmet og samlokalisere det med festivalen for øvrig. Fem timer med såkalte panelsamtaler blir likevel i meste laget for det gjennomsnittlige publikum. Til lørdagens seminar var det knapt 100 personer i salen. Det er fortsatt forbedringspotensial.

Hva er integrering? Hva er løsningene? Og vil vi lykkes? var spørsmålene som ble reist lørdag. Det første ble forsøkt besvart av folk med bakgrunn i konkrete og spennende integreringsprosjekt.

– Vi må gi flyktninger og innvandrere en stemme. Få de inn i styrer og stell. Løfte fram folk, slik at de føler seg viktige, sa Inger Aguilar, prosjektleder for Oslo Sør-satsingen.

Det var da det slo meg: Hvor er de hen? De som seminaret handler om. Riktignok har Loveleen Brenna, Amal Aden og Sylo Taraku personlige erfaringer og er sterke og viktige stemmer. Men de er ressurssterke, de har kommet langt i sine prosesser. Jeg etterlyser de som Oscar Christensson er flyktningvenn for. De som trenger hjelp til øvelseskjøring, de som ikke tør stille opp på foreldremøter, de som sitter et sted og venter, de som gjerne vil jobbe, men ikke får lov – burde ikke de vært invitert inn i samtalen? Fortsetter vi ikke med «vi og dere»-perspektiv, når vi holder en arena som dette seminaret for oss sjøl? Overser vi ikke nettopp den ressursen de er, når vi ikke spør de det faktisk gjelder om hvor skoen trykker?

Nei, de integreringsdebatten gjelder, er ikke på seminaret. De er heller ikke på Kafé Kurt, i trappa for å høre dagens folketale, blant de frivillige vaktene eller billettørene, eller blant publikum på foredragene. Ser vi bort fra aktørene, er de ikke på Bjørnsonfestivalen i det hele tatt. Den domineres derimot av hvite, middelaldrende mennesker. Som så mange andre kulturarrangement. Og dét er et problem.