Et varmekammer som dreper alle insekter, larver og egg på få timer.
– Etter det jeg vet, er det bare tre andre museum i Norge som bruker denne varmebehandlingsmetoden, sier konservator Jan Olav Szontheimer.
Han har vist veg ned til Krona på verkets kjeller gjennom knallgrønne trappeganger, dit publikum ikke har adgang.
Her befinner konservatorene, registratorene, fotografen og arkiv- og magasinforvalterne seg.
Og i splitter nye, tilpassede lokaler og under helt andre arbeidsforhold enn tidligere har de nok å gjøre i mange år framover.
– Romsdalsmuseets samling består av 25.000 gjenstander. Av disse er 19.000 registrerte. Mye har vært oppbevart på fjernlager i forbindelse med flytteprosessen. Nå skal alt på plass i det nye magasinet, forteller Szontheimer.
– Hvor lang tid vil det ta?
– Vi ser på det som et tiårsprosjekt, sier han.
På 52 grader
Det første rommet gjenstandene bringes til gjennom en høy port er mottaksrommet.
– Her foregår grovrengjøring med støvsuger, før gjenstandene legges inn i varmekammeret, forklarer Szontheimer, og åpner dørene til det lille rommet, som er fullt av gjenstander i tre.
– Disse har vi nylig hentet ut fra Sandsbukta i Fræna, de stammer fra Sande slip og båtbyggeri og er gitt til oss i gave. Materialet består av båtbyggerverktøy og landbruksgjenstander i tre fra midten av 1800-tallet, som denne gamle hærsollen, forteller Szontheimer, og legger til at gjenstandene har stått i kammeret over natten på 52 grader.
– Lengden på behandlingen avhenger av tykkelsen på materialet. Så det gjelder å legge inn nokså like gjenstander.
– Varme på gamle gjenstander høres ikke umiddelbart ut som en god idé?
– Det er klart, vi kan ikke varmebehandle alt, for eksempel ikke voks og harpiks. Noe må fortsatt i fryseren. Men ellers kan vi behandle alt biologisk materiale på denne måten, også tekstiler og malerier. Hemmeligheten er at kammeret opprettholder en stabil luftfuktighet mens gjenstandene sakte varmes opp til riktig temperatur, for deretter å kjøles ned. Dermed unngår vi uttørking og sprekker, sier Szontheimer.
Skadedyr i magasinet er krise
Szontheimer forteller at hver eneste gjenstand som kommer inn til museet potensielt er fullt av insekt.
– På tekstiler er det møll, mens på treverk er det særlig borebille, eller mått som den kalles, som er problemet, foreller Szontheimer.
– Hva skjer om skadedyr kommer inn i magasinet?
– Det er selvfølgelig krise. Men sannsynligheten er svært liten. Jeg har aldri hørt at det har skjedd. Uansett tar vi skadedyrssanering på alvor, sier Szontheimer.
Gjenstandene må ha en historie
Etter at gjenstandene har blitt behandlet i varmekammeret, tas de ut på andre siden – i registrerings- og fotorommet.
– Her blir gjenstandene kategorisert og registrert i en nasjonal database kalt Primus. Her er det informasjon om alder, eierskap, bruk og tilvirkning, og alt er gjort søkbart. At det også blir søkbart for publikum er målet, sier Szontheimer.
– Tar museet i mot alle typer gjenstander?
– Tidsmessig begrenser vår virksomhet seg til etter reformasjonen, altså gjenstander etter 1536. Eldre ting skal til vitenskapsmusea. Dessuten er vi opptatt av gjenstanden har en historie. Vi må vite noe om den, ellers blir den nærmest verdiløs for oss, sier Szontheimer, og legger til at hovedtyngden av museets samling er tuftet på overgangen fra det før-industrielle bondesamfunnet og overgangen fra landbruks- til industrisamfunn, fra 1850 og utover.
– Å ta i mot mange gjenstander er selvsagt utfordrende for oss. Nå forsøker vi å håndtere et billass om dagen. Det er mer enn vi har kapasitet til. Derfor ser magasinet mer ut som et møbellager for øyeblikket. Vi er i en fase der vi tar i mot.
– Selv med nytt bygg – kan dere ta vare på alt?
– Vi har et 600 kvadratmeter stort magasin. Her skal vi få plass til mye. Men svaret er nei, vi kan ikke det. Vi må prioritere og spisse. I løpet av høsten blir det aktuelt også med avhending av gjenstander, sier Szontheimer.
Glassruta med Bjørnson-signatur
Ødelagte gjenstander blir så brakt til konserveringsverkstedet, der det også finnes et kjemikalielager. Her handler det om å reparere, eller forlenge en gjenstands levetid.
– Akkurat nå har vi glassruta fra Nesset prestegard, den som Bjørnson risset inn et jentenavn i, etter sigende med morens diamantring, inne til rensing og fotografering, forteller Szontheimer, og legger til at konservatortjenesten er fylkesdekkende.
På noe som nærmest likner et operasjonsbord, dekket av hvitt papir, stikker gullfarget stukkatur fram.
– Her er et speil malerikonservator Hedvig Navelsaker jobber med. Stukkaturen er røket, og det restaureres nå for andre gang. Litt irriterende er at vi vet svært lite om dette speilet, sier Szontheimer, og legger til:
– Bevaring er én ting. Vi skal sikre kunnskap, og vi skal ta vare på gjenstanden fysisk. Men så må vi også formidle den. Det er jo det vi blir målt på.
