Da Yousef ble muslim mistet han venner og familie og ble kalt landssviker. Han fikk nye venner i et ekstremt miljø.

– Min opplevelse av å være et offer ble satt i et større perspektiv, sier Yousef, som i dag jobber med å forebygge radikalisering.

Yousef Assidiq (27) var onsdag i Molde i forbindelse med et seminar rundt forebygging av radikalisering. Der fortalte han historien om hvordan han ble radikalisert og siden kom seg ut av det ekstreme miljøet og i dag jobber med forebygging.

– Hadde bommet

Per Bartho Hansen (i dag Yousef Bartho Assidiq) var en helt vanlig tenåring fra Nøtterøy. Hans veg mot radikalisering startet da han var 16 år.

– Min mor lå i koma i ni måneder. Jeg kom til å tenke på at jeg ikke husket når jeg sist hadde sagt at jeg var glad i henne. Jeg følte jeg hadde bommet på hva som var viktig i livet, sier Assidiq, som begynte å sette seg inn i ulike religioner.

– Jeg ble overbevist om at islam var det rette for meg. 20 år gammel reiste jeg til en moske, konverterte, dro heim igjen og fortalte det til foreldrene mine ved middagsbordet. Noe som ikke var så gjennomtenkt. Mor gråt og pappa skrek. Og på en liten plass som Nøtterøy ble det snart kjent at jeg hadde blitt muslim.

Ble kalt terrorist

Assidiq forteller at han mistet venner. Familien snakket ikke med ham. Det ble oppslag i lokalavisa, bekymringsmeldinger på arbeidsplassen og han opplevde flere ubehagelige episoder.

– Jeg tok bussen til jobb på Nøtterøy vgs. En eldre dame kom bort og sa «du er en landssviker, en ekstremist og en terrorist. Kom deg ut av landet». Ingen på bussen forsvarte meg, sier Assidiq.

For første gang i livet følte han seg helt alene.

– Jeg ble sint, frustrert, lei meg og redd. Alt på samme tid. Jeg oppsøkte moskeen i Oslo og holdt et innlegg hvor jeg sa at jeg følte at da jeg hadde konvertert til islam hadde jeg samtidig konvertert ut av Norge, sier Assidiq.

– Kamp for rettferdighet

I moskeen kom han tilfeldigvis i kontakt med en ekstremist.

– Litt etter litt overbeviste han meg om at Vesten var i krig med islam. Det opplevdes ubehagelig til å begynne med. Men vi ble venner fordi jeg trengte en venn. Min opplevelse av å være et offer ble satt i et større perspektiv. Det ble en kamp for rettferdighet, sier Assidiq.

Skremt

Da karikaturstriden stormet i 2010 ble gruppa «De frivillige» dannet, ifølge Assidiq.

– Gruppa ble forløperen til det som i dag kalles Profetens Ummah. På et møte heime hos Arfan Bahtti (norsk islamist, red.anm.) mente mange at vi måtte svare på karikaturtegningene med å brenne biler, hus og gjøre skade.

Én mente det eneste som ville fungere var å storme Dagbladet-redaksjonen og ta livet av redaktøren. Det var første gang jeg kjente at jeg ble skremt. Jeg tipset PST om ham, men samtidig sa jeg ingenting om det andre vi i gruppa hadde snakket om, sier Assidiq.

Vendepunkt

Assidiq sto i bresjen under demonstrasjonene mot karikaturtegningene. Mora ble med. Ikke som støtte til saka, men fordi hun var engstelig for sønnen. Hun sto på fremste rekke da Assidiq holdt sin appell. Etterpå holdt Assidiqs kamerat en tale hvor han truet med at Norge kom til å oppleve sitt 11. september. Øyeblikket markerte et kraftig vendepunkt for Assidiq.

– Min grense var nådd. Jeg sa til meg sjøl at jeg ikke ville være med på dette. Det var et stort valg å forlate gruppa. Hadde ikke mora mi vært der, ville jeg kanskje ikke tatt det samme valget. Det betød mer for meg enn jeg hadde ant på forhånd, sier han.

– Én person kan være avgjørende?

– I mange tilfeller er det én person som betyr mye. Den som rekker ut hånda og sier «jeg ser deg, la oss snakke». For meg ble mamma den personen. Ja, vi har et godt sosialt system i Norge, men det må også finnes ildsjeler som bryr seg.

– Hva kjennetegner den som blir radikalisert? Er det som oftest folk som står utenfor, uten jobb, de ensomme?

– Jo flere risikofaktorer, desto lettere er det å bli radikalisert. Jeg tror det i bunn og grunn handler om trygghet. Om man ikke har trygghet i eget liv, kan man finne det i grupper med ekstreme holdninger, sier Assidiq, som i etterkant har startet Just Unity, som jobber med forbygging av radikalisering.

– Hva gir det deg å gjøre dette arbeidet?

– I starten følte jeg at jeg måtte. Jeg hadde ekstremt dårlig samvittighet, følte jeg hadde sviktet familien min, landet mitt. Men på ett tidspunkt følte jeg at jeg hadde gjort mitt. Jeg kunne gjøre noe annet, men valgte å fortsette. Just Unity har hatt kontakt med 100 personer. Av dem har vi hjulpet 50 til å snu retning. De som radikaliseres er ikke svake, men de har mye mer å bære på enn andre. At de klarer å reise seg fra dét er sterkt å se.

– Du er fortsatt muslim. Hva tenker du om volden som utføres i islams navn?

– Da jeg var i den ekstreme gruppa praktiserte jeg ikke islam, sjøl om jeg trodde jeg gjorde det. Jeg hadde kjortel, langt skjegg og bønnelue – uten at det lå noe mer i det. Jeg ser at islam kan tolkes på mange måter. Det kan være den fredelige religionen, men også den voldelige religionen. Koranen inneholder beskrivelser av kriger og slag kjempet på Muhammeds tid. Men dette var i en verden som så helt annerledes ut. Det fantes ikke menneskerettigheter, ingen grenser, traktater. Jeg mener at islam oppfordrer til å finne fredelige løsninger, sier Assidiq.