– Du har akkurat kommet heim etter et år som FN politi i Liberia. Hvordan har det vært?
– Det har vært et veldig annerledes år. Jeg lurte veldig på hva jeg gikk til når jeg reiste dit. Liberia har jo vært preget av borgerkrig som nesten har ryddet ut en hel generasjon av folk. Nå som det ikke er krig lenger, er utfordringen å få i gang systemet i landet. Min jobb har vært å hjelpe til på politisida, men sjøl om jeg har gått i politiuniform har jeg ikke hatt politimyndighet der. Jeg har kun vært mentor og fulgt det lokale politiet. På grunn av mye korrupsjon har innbyggerne null tillit til politiet der nede. Utfordringen var å holde seg frisk og ikke dra på seg noen sjukdommer. Så er det jo veldig mye kriminalitet der.
– Overgangen fra ordens og trafikkavdelingen i Molde til drap og korrupsjon må jo være ganske stor?
– Vi har nok et litt annet system og struktur her i landet. Til sammen hadde vi tretten politistasjoner å passe på. Der kom vi over folk som hadde ventet flere uker på stasjonen uten å få noen forklaring. Vi hadde også en generell mangel på alt. Noen ganger satt vi uten politibil, og det var ingen strøm på politistasjonen og data var ikke i bruk i det hele tatt. Alt vi gjorde måtte vi skrive ned på papir. En helt annen verden. Vi klager jo her og, men vi har det ganske bra, tross alt!
– Hva har ditt bidrag oppe i det her vært?
– FN sine styrker har vært der i flere år, og gjort en stor innsats og innbyggerne frykter jo at det skal bli opprør når FN går ut av Liberia. De har virkelig gjort en stor jobb. For min del så er det mest at jeg har vært på skolebesøk og hatt møte med kommuner for å bygge tillit til politiet. De aller fleste var også veldig glade for at vi var der som en sikkerhet for befolkningen. Jeg tror og håper at jeg også har veiledet politiet der på en god vei.
– Sitter du med en følelse av å ha gjort en forskjell?
– Ja, det gjør jeg. Jeg har hatt mange gode arbeidsdager med lokalt politi også har jeg prøvd og gitt innspill på hvordan de burde løse ting. Vi har vært en del på barneheimen og støttet de økonomisk. Der bor det barn som er funnet på gata og ikke har noen familie. De blir veldig glade av de minste ting, noe som var veldig rørende å se.
– Inntrykkene du har fått, har det gjort noe med deg som person?
– Tror ikke at jeg skal påstå at jeg har forandret meg veldig, men dette året har bare bekreftet det jeg visste fra før. At vi er heldig som har vunnet i Lotto og er født i Norge. Jeg ser hvor viktig det er å hjelpe folk der de er, og jeg skjønner bedre hvordan de har det og hvordan de tenker. Nå har jeg ikke problemer med å forstå at en del i Afrika prøver å komme seg over til Europa. Materialistisk derimot så har jeg nok blitt ekstra bevisst. Her har vi alt i overflod. Vi skulle ha tatt med oss kofferter med klær alle sammen. De er kjempeglade for alt de får. Det er nesten en selvfølge for oss som har 15 par sko hjemme, mens de har ett. Det er ikke godt å se.
– Er det noen inntrykk som sitter sterkere enn andre?
– Jeg husker kanskje spesielt politiloggen og hvordan de taklet alvorlige hendelser. Der var det jo drap, ran og savnede barn. Og når jeg spurte hva de hadde gjort med det, svarte de ingenting. Hvis en treåring i Norge hadde vært savna, så hadde hele Norge leita. Jeg har jo barn sjøl, og da setter jeg meg litt inn i hvordan det ville ha vært som forelder sjøl. Ett menneskeliv er ikke verdt det samme som her. Får de tak i en som stjeler så slår de han i hjel. Det er hardt og veldig brutalt.
– Har du sjøl opplevd å være i fare der?
– Nei, jeg har alltid følt meg ganske trygg der. Så lenge vi ikke oppsøkte de farlige stedene og var forsiktige, så gikk det veldig greit. Jeg kunne gå rundt i gatene alene og føle meg trygg. Vi hadde jo blant annet et Ebola-utbrudd, men vi hadde gode rutiner som gjorde at ingen ble smittet. Samtidig er jeg veldig takknemlig for å komme heim.
– Er det noe du kan ta med deg som lærdom i bagasjen fra Liberia og bruke videre?
– Når det kommer til politiet så er det nok ikke det. Her er vi så strukturert og har alt av utstyr. Innen behandling av mennesker, har jeg nok lært en del som jeg kan bruke i jobben. Jeg har nok blitt i bedre stand til å forstå hvordan folk har det og hvordan man møter mennesker i vanskelige situasjoner. Jeg har jo selvfølgelig gjort det før også, men når man ser hva noen folk må gå gjennom får du et helt annet perspektiv på ting.
– Hvordan blir det å jobbe i Romsdal, igjen?
– Jo, det skal bli greit! Jeg er veldig glad for å være her, og gleder meg til å komme tilbake igjen. Da blir det vanlig døgnrytme, igjen. I Liberia hadde jeg ingen fridager. Nå ser jeg fram til å begynne i Molde med nyoppussa bygg og fine kolleger.
– Så det blir ikke ny Liberiatur med det første?
– Akkurat nå så kjenner jeg at det er veldig greit å være heime, men jeg angrer ingenting på at jeg dro dit. Jeg håper at jeg om noen år kan dra tilbake dit og se et forandret og fredfullt Liberia.