Tirsdag var jeg på to flotte konserter med Chick Coreas kvintett og Metheny / Carter duo. Ingen tvil om det.

Så kom onsdag kveld – med Branford Marsalis kvartett og vokalist Kurt Elling. Det ble enda et hakk opp – i energi, spilleglede, utstråling og musikalsk mesterskap!

Jazzfolket kjenner saksofonist Branford Marsalis (55) fra Louisiana som en av de mest markante personlighetene på den internasjonale jazzscena – og mange fikk høre ham på Moldejazz i 2004. For klassisk-entusiaster er han heller ikke ukjent, siden Marsalis turnerer både med klassisk og jazz – i høst begge deler. Men blant andre folk vil nok flest ha et forhold til Marsalis fra Sting-låta «Englishman in New York» – ikke nødvendigvis ved navn, men gjennom det fengende saksofon-sporet.

Jazzvokalist Kurt Elling, Grammy-vinner og også på jazzens stjernehimmel, er tilbake etter Moldejazz-debuten med prosjektet Passion World i fjor, med vokalpartner Silje Nergaard på Plassen.

Når Marsalis-kvartetten og Elling nå er tilbake på Moldejazz, er det som del av en lengre turné i kjølvannet av den ferske utgivelsen «Upward Spiral», der Sør-Europa og Karibia er neste på turneen. Unntatt første låt og ekstranummer, var alt hentet fra denne plata.

Tonene ble ettertrykkelig satt fra første låt, med instrumentallåta The Mighty Sword, av kvartettens egen pianist. Da var første bakoversveis et faktum. For et driv, for en energi, for et sprudlende og boblende musikalsk overskudd. Komponist og pianist Joey Calderazzo spilte så han bokstavelig talt hoppet i stolen, av og til reiste seg, og på et punkt så ut til å nesten gå i kne.

Kontakten mellom musikerne var elektrisk, og som publikum – med det privilegiet å sitte på første rad – var det bare å gi seg over.

Så kom Kurt Elling, mannen som jevnlig topper lista over de beste jazzvokalistene når magasinet Down Beat har kåring blant sine kritikere. Han innledet rekka av låter fra Upward Spiral med Gershwins «There's A Boat Dat's Leavin' Soon For New York» fra Porgy and Bess. Denne – som øvrige – presenterte han først straight som sang, før han – som medmusikerne – drodlet over melodien med improvisasjon på høyt nivå, såkalt scatting når en vokalist gjør det.

Jazzvokalister har tidvis blitt ansett som «musikere light» av mangel på den djupe harmoniske innsikten jazzinstrumentalister har hatt. De har dermed blitt «plassert» bak en mikrofon for å synge låtene «pent». Nå er det stadig flere jazzvokalister som matcher instrumentalistenes harmoniske innsikt og tekniske dyktighet, og som dermed blir partnere på samme nivå. Kurt Elling er blant disse.

Med et spenn på flere oktaver, og en smidig, mjuk og varm, kraftfull og rå stemme, gikk han inn i ensemblet på lik linje med sax og piano, trommer og bass.

Neste, Blue Gardenia av Lester Lee og Sidney Keith Russell, tok det hele helt ned, i en nydelig og varm framføring av en kjærlighetslåt. Jobim og de Oliveira «Só Tinha de Ser Com Você» malte et sensuelt og gyngende landskap, «From One Island To Another» hadde en suggererende bolk med piano, trommer og bass, og «Momma Said» av Calvin Forbes og Marsalis var av det humoristiske slaget.

Rett og slett gripende var Stings og Mathes «Practical Arrangement» – en sår låt med bønn om kjærlighet – nydelig og nakent framført av hver især.

Jeg måtte gå før ekstranummer og St. James Infirmary, men sitter likevel tilbake med stappfull tank med litt melankoli, og musikalsk glede etter rause porsjoner fra fem flotte fyrer i dress.