Etter høyintens Chick Corea-kvintett, var det fint å la seg føre inn i et helt annerledes og mildere musikalsk landskap av gitar- og bass-duoen Metheny / Carter seinere tirsdag kveld.
Amerikanerne entret scena med ulik stil: Metheny med sin karakteristiske grå løvemanke, uformell gråspraglet jakke og fjellsko, og den alltid uklanderlig antrukne høyreiste Carter med mørk dress, guloransje rose på jakkeslaget, irrgrønt slips og blanke lakksko.
Så er da også sistnevnte – 80 år til våren – muligens tidenes mest brukte bassist på innspillinger – 14 av platene bare med Miles Davis-band. Metheny på sin side kan vise til 20 Grammy-priser og 20 millioner solgte plater, og stadige kåringer som årets gitarist i ulike jazzblader.
De to åpnet med «Morning of Carnival», en bossa nova fra filmen Black Orpheus, om jeg ikke tar feil. Deretter «All the things you are» av Kern / Hammerstein, før Metheny-låta «James». Disse, og flere påfølgende standardlåter, spente fra det melodiske, milde og introverte, via det lekne og løpende, til det drivende og hissige der gitaren like mye var et rytmeinstrument som et redskap for melodi og harmoni.
I en slik gitar – bass-duo kunne man tenkt seg at gitaren primært var soloinstrumentet, og at bassen i stor grad skulle kompe, utfylle og støtte opp om gitarens melodier og løp. Men i samspillet Metheny – Carter framsto instrumentene som likeverdige, og flettet stadig melodiske linjer inn i hverandre på kontrapunktisk vis.
Spesielt på gitaren gikk det av og til unna i forrykende tempo. Jeg slutter aldri å la meg imponere av musikere med så sterke tekniske ferdigheter at de later til å utfolde seg nærmest uten begrensninger i det musikalske landskapet.
Ei minneverdig låt var Carters solo, «You are my sunshine» – med deler av Bachs cellosuite nummer 1 flettet inn. Dermed fikk Carter vist en annen del av sitt spekter – han er også klassisk bassist, og har spilt med symfoniorkestre verden rundt.
For det meste spilte Metheny elgitar, men litt uti valgte han akustisk. Det valgte han også til ekstranummeret. Og jeg må bare si det: for meg har akustisk gitar en rikere klang, og en sterkere evne til å berøre enn den hardere elgitar-klangen. Men i Methenys hender låter jo sistnevnte også mjukt når det er det han ønsker.
Jeg fikk ikke med meg Metheny-konserten i Bjørnsonhuset våren 2014, men husker godt duoen med Charlie Haden i et fullsatt Idrettens Hus i 2001, og konserten med Metheny og Silje Nergaard i Molde kino samme år. Tirsdagens konsert matchet ikke helt disse opplevelsene, men var likevel en kveld i så eminent musikalsk selskap at jeg absolutt ikke ville vært opplevelsen foruten.
Så er det bare å ønske stjernegitaristen med norske fin norgesferie med familien, som oppladning før heftig turnering i september. Kona Latifa og de tre barna var nemlig blant tilhørerne i den fullsatte salen, en sjelden begivenhet både for dem og Moldejazz.