Tricia Boutté–Langlo, også kalt Teedy, sitter i resepsjonen på Alexandra hotell og er helt tydelig.

– Blir Trump valgt til president, drar jeg til Oslo. Til den amerikanske ambassaden. Og leverer inn passet mitt.

– Det er en drastisk ting å gjøre?

– Ja. Men jeg er ikke i tvil. Jeg kan ikke være amerikansk statsborger med ham som president.

Trygg i Norge

Tidligere i sommer postet vokalisten fra New Orleans i Louisiana, som flyttet permanent til Norge i 2007, og nå bor i Langevåg med sin norske ektemann, et facebook-innlegg der hun beskriver rasismen i hjemlandet. Og spør hvorfor hun skal bli behandlet  annerledes fordi hun er farget. Flere hundre responderte.

– Opprinnelig flyttet jeg til Norge fordi det er et vakkert land, det er en velfungerende velferdsstat og har et fruktbart kunstnerisk miljø med store musikere, forklarer Tricia, som fortsatt snakker amerikansk – selv om hun godt forstår norsk.

– Men de siste årene har det endret seg. Nå bor jeg i Norge fordi jeg føler meg trygg her.

Legitimt å være rasist

Tricia mener Donald Trump er årsaken til at USA nå, mer tydelig enn før, er delt i svart og hvitt.

– Rasismen har alltid vært der, men den har gjemt seg. Inntil «the orange dude» dukket opp. Og alle sier det man ikke turte tidligere. Donald Trump har gjort det legitimt med rasistiske ytringer, sier Tricia, og legger til:

– I USA er vi så opptatt av hudfarge, ulikt her i Norge. Som min mann sier: Vi kaller oss ikke hvite folk her i Norge. Vi kaller oss nordmenn. Vi trenger ikke definere oss ved hudfargen, sier Tricia, som også ser likhetstrekk mellom Norge og USA.

– Den samme holdningen til innvandrere går igjen. Folk sier gjerne at innvandrere kommer og tar jobbene våre. Og så er de så late! Men, hei: Det er ingen som tar jobbene dine. Du vil jo ikke plukke jordbær eller vaske toalett, vil du vel? Og så må du bestemme deg. Tar de jobbene dine? Eller er de late? De kan jo umulig være begge deler!

Livredd politibiler

Tricia forteller at hennes far er pensjonert politibetjent og at hun har stor respekt for det amerikanske politiet.

– Men de skal ikke operere på et annet juridisk nivå enn resten av befolkningen. Å drepe noen, om det er borgere eller politimenn, vil ikke løse noe, det vil ikke hjelpe oss, sier Tricia og legger til:

– Her i Norge blir jeg aldri nervøs når jeg ser en politibil bak meg. Hjemme blir jeg livredd. Man blir helt paranoid, og mer redd for politiet enn for kriminelle, sier Tricia, som tror «kampen mot terror» har skapt mye sinne og redsel i den amerikanske befolkningen.

– Mange liker ikke at jeg sier det. Men terrorismen er innenlands. Vi har selv skapt den. Vi og media. Det finnes en billion muslimer i verden. Hadde alle vært vårt fiende, som ville blitt kvitt oss, hadde de klart det for lengst.

– Hvorfor skjer dette i hjemlandet ditt akkurat nå?

– Det er historien som gjentar seg. Og den økonomiske situasjonen er noe av forklaringen. Folk har ikke jobb. Tenk deg, myndighetene bruker penger på militærfly, men ikke på utdanning, sier Tricia og legger til:

– Lag en dum befolkning. De er lettere å kontrollere. Det er det som skjer nå: Lite utdannede folk blir manipulert. Så når folk ønsker å privatisere, og ta bort felles goder og løsninger, da pleier jeg å si: Ta en kikk på USA. Og se hvor godt det har fungert.

Har selv opplevd rasisme

Tricia har blitt utsatt for rasisme i Norge, siste gang for fem uker siden.

– Etter at jeg la ut regnbueflagget på facebook, i sympati med ofrene etter Orlando, sendte en ukjent norsk mann meg en melding med sterke rasistiske utsagn. Han kalte meg blant annet en ape som kunne dra meg tilbake dit jeg kom fra. Mannen min ville anmelde, men jeg sa: Ikke mat ham…!

– Hva med venner og familie hjemme, hvordan reagerer de?

– Jeg har flere musikervenner og andre kjente som har valgt å flytte. Flere har reist til Canada, noen til Frankrike.

Håper hjemlandet ikke starter krig

Den frittalende new orleanieren – som anser seg som en verdensborger med USA som fødested – mener Obama på sett og vis har lykkes.

–  Mannen har jo ikke hatt fred på åtte år. Alle har kjempet mot ham, til og med når de var enige med ham.

– Hva med Hillary Clinton – hvordan vurderer du henne?

Tricia himler med øynene.

– Å ikke stemme på henne er å avgi en stemme til Trump. Hun er det minste av to onder. Ja, men hun er jo kvinne, sier noen. Men hvorfor skal jeg støtte henne bare fordi vi har pupper og det samme reproduktive systemet?

– Hva tenker du om framtida?

– At jeg vil leve et lykkelig liv her i Norge. Så håper jeg at hjemlandet mitt ikke starter flere kriger, sier Tricia, og kikker ut vinduet mot Alexandraparken, der hun akkurat har sunget på åpningsseremonien med Tokle – og skal opptre seinere i uka.

– I denne situasjonen, hvor finner du håp?

– Musikk er håp. Musikk ser ikke hudfarger. Musikk er trygghet. Jeg stoler på musikken, sier Tricia, som opplever at hun fortsatt får mange oppdrag i Norge, til tross for nedturen i deler av næringslivet.

– Folk vil fortsatt vil investere i kunst og kultur. De ser at det er verdifullt. Og jeg skal ikke la frykt stoppe meg. Det er det de vil. Men de får meg ikke til å bli hjemme. Jeg elsker å reise. Og nyte alt det gode verden har å by på. Det kan de ikke ta fra meg.