Det begynner så forsiktig, med en jevn, stakkato rytme av klimprende pizzicato i strykerne, i repeterende motiv av brutte akkorder. Så smyger Ola Kvernberg inn noen sakte, lyse feletoner som en tynn stripe oppå – hvoretter tre celli snart fyller inn lydbildet litt mer med et enkelt, men vakkert melodisk motiv med 12 toner i stadig repetisjon, – som i neste omgang fylles i med parallelle vokaltoner

Lag på lag skrus det sammen, instrument for instrument, til verket Mechanical Fair vokser fram til et «musikalsk maskineri» av ulike klanger som utfyller og utfordrer hverandre.

Gjennomgående for de intense partiene, som vender tilbake i flere omganger, er drivende, hissige rytmer i bunnen, gjerne både i perkusjon og en eller flere andre instrument, og med sugende, sakte melodiske repeterende tema over det hele.

På veggen bak surrer store tannhjul i ulike utforminger gjennom et lysdesign i ulike gråtoner, og underbygger assosiasjonene verktittelen Mechanical Fair gir.

De mektige partiene får sin kraft i kontrast til omgivelsene de vokser ut fra – om det er stille, innadvendte solo feletoner, eller dramatiske partier med hoggende og rytmiske bueansatser i strykerne sammen med hissig perkusjon og rytmiske motiv i gitarene – også disse partiene underbygget av lyssettingen på bakveggen tilpasset det musikalske uttrykket.

Gjennom «to akter og en avslutning» tok Ola Kvernberg og co. oss gjennom de sju låtene i verket som ble urframført for kvintett på Kongsberg Jazzfestival i 2013, som Takk for DnB-prisen-konsert året før. Etterpå kom Trondheimsolistene til, de var med på plateutgivelsen året etter, og en liten gruppe av dem også da Mechanical Fair åpnet høstsesongen på Nasjonal Jazzscene i fjor. På åpningskonserten i Bjørnsonhuset mandag kveld var de 14–15 strykere, og sammen med de øvrige musikerne var det 22–23 musikere på scena i går.

Det hele fungerte riktig godt, av flere grunner. Kontrastene er viktige for at interessen holdes oppe tvers gjennom. Det gjelder kontraster både i det totale uttrykket, og kontrastene innad i de ulike lydbildene – mellom sakte melodiske linjer og hissige rytmer, mellom vakre klanger og tidvis raspende lyder, mellom det kraftfulle og det dempede, mellom de lyseste feletonene og gromlende rå buestrøk i bassene.

Musikerne er drivende dyktige hver på sine instrument, noen med flere instrument med ulike klangfarger. Det hele blir dermed også en utforskning i klangbruk.

Musikerne er dessuten godt, om ikke alltid perfekt, samspilt, men det tidvis litt rufsete preget passer godt med det jeg oppfatter som verkets egenart. Jeg ser ikke Mechanical Fair som noe polert maskineri, men et fargerikt og kraftfullt treskeverk som ruller stødig fram fra start til slutt, i kontrasterende stemninger.

Sjangeren er ikke så lett å bestemme. Her er både jazz, element av orientalsk, klassisk samtidsmusikk og udefinerbare element. For Ola Kvernberg er ikke særlig opptatt av bokser. Tvert imot. Han bruker den verktøykassa han har, og den er stor. Med solide føtter helt fra barne- og ungdomsår både i folkemusikk, klassisk, og jazz, har han et bredt spekter av musikalske impulser av ta av.

I mine ører lener dette verket seg såpass tungt mot klassisk samtidsmusikk, at tanken melder seg: Er tida snart moden for å skrive en symfoni, Ola? Med den erfaringa du har fått så langt, ville det være et spennende skritt å ta. Jeg hadde i hvert fall ønsket å høre den – med den kreativiteten, disiplinen og musikalske ballasten du har opparbeidet deg nå. Ikke minst har du viljen til å skape, og viljen til å gå de veiene du sjøl har tro på.

Av hensyn til deadline måtte jeg gå da Mechanical Fair var ferdig, og fikk ikke med meg ekstranummer som da capo-applausen ba om. Men jeg har forstått at musikerne framførte filmusikk fra filmen Jag etter vind – «vakkert, rolig og melodiøst», ifølge en av tilhørerne.

Åpningskonserten var altså den første av Ola Kvernbergs sju konserter på seks dager som årets Artist in residence. Og som det ble sagt på åpninga i Alexandraparken: Han ble ikke valgt fordi han er fra vårt område, men fordi han er drivende dyktig komponist og musiker på høyt internasjonalt nivå.

Dermed er det bare å oppfordre til å få med seg noe av det Ola Kvernberg skal gjøre i løpet av uka, i ulike sammenstillinger, og med to punktum på siste dag: I Reknesparken i Porkotta med søster Jorun Marie, og i domkirka lørdag kveld.