Ulrikke Aandahl ble enke da hennes mann, Søren, omkom i et forlis på Hustadvika i 1882. Ulrikke, som var født Devold, hadde tre år gamle Søren jr og måtte finne noe hun kunne forsørge familien med. Hjelp fikk de fra Ulrikkes bror i Ålesund.

– Han hadde startet butikk i Ålesund med stor suksess, og foreslo vel at Ulrikke kunne gjøre det samme i Molde. Vi har ingen nedtegnelser på at han konkret hjalp til, men det gjorde han helt sikkert, forteller Johan Sættem som i dag har vært i forretningen siden 1970.

Sjøl om U. Aandahls først hadde tilhold i Macé-gården, hvor Storgata 56 ligger dag, er navnet Aandahl-hjørnet noe som har hengt ved forretningen. Det opprinnelige Aandahl-hjørnet lå ikke nøyaktig der bygget står i dag, men litt lenger vest, der på rådhusplassen. Ulrikke Aandahl flyttet forretningen dit i 1888, og der var hun helt til det ble lagt i ruiner av tyske bomber i 1940.

Tildelt tomt

Under krigen ble en liten del av varelageret reddet ut, og etter hvert leide U. Aandahls eftf. lokaler i Romsdalsgata 21 ved Ranvikhjørnet. Slik kom de seg helskinnet gjennom krigsåra, og i 1947 var det klart for å kunne begynne på gjenreisingen av nybygget.

– Tomten vi fikk tildelt ble liggende lenger øst enn der de opprinnelige lokalene lå. Midt på torget skulle rådhuset ligge, med et bankbygg på hver side. Men vi er fornøyd med plasseringen, sier Sættem.

Vegg i vegg

Og sjøl om han bare var to år gammel, hadde han god utsikt til gjenreisingen.

– Jeg er født i 1946, så jeg husker jo ikke at bygget ble reist. Men jeg er vokst opp i tredje etasje i Sættem-gården som ligger ved siden av, og sto mye i vinduet og kikket på det som skjedde. Jeg husker det var mange store lastebiler med mye materiale som var konstant i trafikk. I mine barneår var det fortsatt mange som drev forretning i brakker, og det tok ganske lang tid før byen var gjenreist, forteller Sættem.

Og med bosted så nært familiens forretning var Sættem ofte inne i butikken.

– Det var utrolig spennende, synes jeg. Jeg satt og fulgte med og spurte om alt. Spesielt de som telte penger ble nok lei av meg. Jeg husker fortsatt at det var jernmynter, kobbermynter og sølvmynter i handel på 50-tallet, sier Sættem.

Forutseende

I 1948 var det klart for nyåpning av U. Aandahl eftf. i et nytt og moderne bygg – noen få meter øst for den gamle forretningen. Sjøl om det arkitekturmessig ikke skilte seg ut fra andre gjenreisingsbygg, gjorde Johan Iversen noen grep som var uvanlige på den tida.

– Bestefar var ikke særlig interessert i å ha leiligheter, men ville heller ha næring. Derfor var det tre etasjer med næringslokaler da bygget ble reist. Det var ikke vanlig den gangen. I andre etasje hadde Romsdal Fiskevegn lokaler før de flyttet til torget, mens Statens vegvesen var i tredje etasje fram til fylkeshuset sto klart. Boligmangelen i byen gjorde likevel at det var to små leiligheter oppe på loftet. På mange måter var det veldig forutseende og framtidsrettet å bygge slik han gjorde. For eksempel var det varemottak på østsida av bygget der varene ble sendt på en slisk ned i kjelleren, forteller Sættem.

Et perfekt bygg

Johan Sættem var 24 år gammel da han gikk inn i firmaet. I 1970 trakk Johan Iversen seg formelt tilbake.

– Jeg gikk på fagskole for tekstilbransjen i Nagold i Tyskland, og kom tilbake til Molde i 1969. Det var en vanskelig tid å begynne på. Det var mange som hadde vært her siden bestefar tok over i 1918, og de sluttet samtidig som ham. Tidligere hadde bare forretningen én butikksjef, men jeg ønsket at det skulle være flere avdelingsledere. Det var ikke enkelt å finne nye folk til alle posisjonene, forteller Sættem som har trivdes i bygget i alle år.

– Huset er tatt godt vare på og det synes jeg er viktig. Det eneste som er gjort, er baldakinen som kom i 1970. For oss er det et perfekt bygg, men jeg har en drøm om at vi kunne hatt en etasje til her, sier han.

I dag er U. Aandahls den eneste forretningen i Molde som driver i fire etasjer, men Sættem kunne altså tenkt seg enda mer.

– Vi er vel i det eneste bygget i området som ikke får lov til det. Det skyldes nok at vi ligger tett opp til kirketårnet som det er ønskelig at er mest mulig synlig fra sentrum. I 1980 hadde vi full renovasjon, satte inn rulletrapp og bygde sammen bakgården her. Hadde vi søkt om en ekstra etasje den gangen så hadde det kanskje gått, men det kan vi ikke tenke på nå, sier han.

Tålmodig og langsiktig

Mye har skjedd med U. Aandahl siden Johan Sættem tok over driften i 1970. Nye avdelinger har kommet til og andre er solgt. I 1970 ble Tekstil-Nytt åpnet i Romsdalsgata – og i 1974 flyttet til Syltebygget i Kirkebakken. Tekstil-Nytt utviklet seg til tre avdelinger, alle under navnet Ø-kjeden – i dag heter de Cubus.

– Når du er ung, så har du lyst å gjøre noe. Bestefar var god venn med Jonas Øglænd og hadde god kontakt med familien. Vi hoppet på det i 1970, og har i dag fire Cubus-butikker, forteller Sættem.

Men det er noe helt annet og drive de butikkene enn U. Aandahls eftf.

– Butikkfilosofien er totalt forskjellig. Det er utålmodighet mot langsiktighet. Vår filosofi er å drive forretningen videre – ikke nødvendigvis med et voldsomt overskudd. Jeg har alltid vært opptatt av å være synlig i butikken og med i driften. De personlige møtene er veldig viktig, synes jeg, sier Sættem.

Men det har ikke vært bare enkelt å holde et varemagasin gående i Molde.

– Man må være tålmodig og tenke langsiktig. Da Roseby åpnet, var det veldig tøft. Handelen vår gikk ned med 30 prosent, og en slik situasjon er vanskelig å tilpasse seg. Det gikk fem år før vi hadde de samme tallene som før Roseby kom. Det gjelder bare å holde ut, flirer Sættem.

Unikt varemagasin

Det finnes ikke mange varemagasin som U. Aandahls i norske byer. Johan Sættem kan i hvert fall ikke komme på noen i farta.

– Man skal lete godt og lenge for å finne slike tekstilhus i dag, men jeg har ikke trålet alle norske byer heller. Det var vanlig med blandet vareutvalg før, men vi har valgt å beholde det slik. Problemet ligger vel i å være god på alt, men jeg ser helheten som det viktigste, sier Sættem.

Og etter inspirasjon fra andre byer ble det også en kafé på toppen i 1980.

– Jeg hadde sett i andre byer at det var kafé på toppen, så slik måtte vi også ha det. Agnes Vågen var første driver og hun var utrolig flink med mat og baking. Det var hun som begynte med lefsene vi fortsatt selger her, sier Sættem.

I dag drives Tesalongen av Ingrid Rødal som leier lokalet av U. Aandahls eftf.

Museum

I disse dager holder Johan Sættem på med å sette sitt siste preg på forretningen. 1. juli er absolutt siste arbeidsdag. I dag er det sønnen, Svein Arild, som har hovedansvaret for driften.

– Han er den fødte kjøpmann, men det er mange butikker å følge med på så jeg har hjulpet han litt. Jeg har egentlig gitt meg for en stund siden, men har vært litt halvvegs med de siste åra, sier han.

Nå jobber Sættem blant annet med at historien ikke skal bli glemt.

– Jeg holder på å innrede et lite museum på loftet fordi jeg er veldig opptatt av historikken. Det er viktig å kunne fortelle ei historie og ta med seg det også i framtida. Det gjelder også i et konkurransebilde mot andre, sier Sættem som har samlet mye opp gjennom åra.

– Jeg har alltid vært en samler, og har utrolig mye fra forretningen og Ulrikke Aandahl. Planen er å ha en utstilling fra butikken, men også en Bjørnstjerne Bjørnson-utstilling der oppe. Det gjelder bare å få satt ting i system og forhåpentligvis er jeg ferdig i løpet av de neste ukene, forteller Johan Sættem.

Kilder: Byhistoriker Ola Gjendem har bidratt med mange av opplysningene i denne artikkelen, og bistått Romsdals Budstikke i arbeidet.

Takk for at du abonnerer på Romsdals Budstikke.