Høres det rart ut at to jazzfestivaler lokalisert bare tre timers kjøretur fra hverandre kan samarbeide om og presentere det samme prosjektet? For Moldejazz og Trondheim Jazzfestival skjer det for andre gang i 2016.  Det begynte i 2010, med Ola Kvernbergs første storverk, Liarbird. Prosjektet hadde premiere i Trondheim, ble seinere framført på Moldejazz med forsterkning av Joshua Redman, så på Nasjonal Jazzscene i Oslo, før bandet la ut på en landsomfattende turné i regi av Rikskonsertene, koordinert med utgivelse av studioinnspilling.

I år skjer det igjen. Et samarbeid mellom Moldejazz og Jazzfest gir samme mann mulighet og nokså frie tøyler til å sette enda en drøm ut i livet. Til å plukke de musikerne han helst vil samarbeide med og komponere, produsere, lyssette og øve inn sitt tredje verk, Steamdome. Prosjektet hadde neppe vært mulig å realisere hvis ikke Moldejazz og Jazzfest hadde blitt enige om å dele på produksjonskostnadene (men ha hvert sitt konsertbudsjett).

En innvending mot en slik modell kan være at prosjektet blir mindre eksklusivt på spillested nummer to og tre. For i festivalenes verden, i hvert fall blant de som har ambisjoner om å være kunstnerisk ledende, er det viktig å ha nyskapinger. Men det er jo ikke lenger slik, i dagens regionale publikumsmarked, at de ulike jazzfestivalene er konkurrenter. De operer heller innenfor hver sine geografiske områder. De fleste av oss, i  Romsdal, ville aldri ha fått høre Steamdome om det ikke var for dette samarbeidet. Dessuten vil det være synd for et urframført verk om det ble med den ene gangen, når det jo flere ganger det blir spilt, blir bedre, sterkere og videreutviklet i ulike retninger. Og for musikerne, arbeidstakerne, er det ikke vanskelig å forestille seg hva det betyr at en festival ikke påberoper seg eneretten, men i stedet ønsker å dele.  Det betyr mer jobb og større forutsigbarhet – og rett og slett at flere får høre musikken.

Slikt sett kunne en tenke seg flere slike samarbeid. Med en av landets andre store jazzfestivaler, Kongsberg Jazz, for eksempel. Moldejazz og Kongsberg Jazz er har mange likhetstrekk. Og de fronter samme sak; å få flest mulig til å høre på jazz. Til nå har ikke klimaet ligget til rette for samarbeid, da kampen om pengestøtte og midler har vært framtredende. Men når knutepunktfunksjonen fjernes, og de statlige midlene skal fordeles på en annen måte, vil det kanskje åpne seg nye muligheter.

I det hele tatt er det fascinerende å se hvordan mange aktører i kulturlivet evner å samarbeide. Bak avisoverskrifter om dårlig stemning, sjukehusrettsaker, debatter om kommunesammenslåinger og nye regioner, foregår et utrettelig kultur-samarbeid på tvers av små og store grenser.

Det slår meg hver gang jeg besøker Operaen i Kristiansund, for eksempel, hvordan kulturprosjekt som er større enn den enkelte bringer folk sammen og forener. Hvilke entusiastiske, engasjerte krefter som er i sving, uavhengig av fogderi eller kommune.  I en tid der vi opplever store  spenninger i vår region gir det grunn til optimisme og håp om at det som kulturlivet får til, også kan skje på andre samfunnsområder.

Samtidig er ikke samarbeid alltid uproblematisk når ulike interesser rår. Det må være en vinn-vinn-situasjon, og en gjensidig tillit i bunn mellom ulike aktører for at samarbeid skal oppstå. I Molde sentrum er det for eksempel fortsatt en vei å gå i jazzfestivaluka. I fjor var det tilløp til en umusikalsk tone mellom jazzfestivalen og andre aktører som også ønsker å skape liv og tjene penger under festivalen med egne arrangement. Det ble løst ved samarbeid. Og finnes neppe noen alternativ metode, i et lite land i en liten by.

I kulturlivet handler det ikke om å begrense konkurransen, men å forsøke å få mest mulig kultur ut av kulturpengene. Slikt sett skaper kultur en kultur for samarbeid.