Det er søndag, det er tidlig ettermiddag, det er Jazzfest og Trondheims solside yrer av liv. Det er knapt et ledig bord å finne blant alle solbrillene som smiler over utepilsene på spisestedene, der de ligger tett i tett på området som tidligere huset Trondhjems Mekaniske Værksted.

I andre etasje på Blæst er det mørkt og folketomt tre timer før kveldens urframføring. Skinnet fra Mac-skjermen lyser opp ansiktet til Ola Kvernberg der han sitter midt blant framoverlente, synlig spente kolleger og snakker om... etasjer. Og om hvordan de skal legge til kjellere og loft. At bassen skal inn der, men ikke med for mye streng, slik at den blir i veien for gitaren, mens orgelet må trø til der og spare litt her. Gutta rundt bordet nikker, stiller spørsmål, kommer med innspil. Så smekker Ola igjen Mac-en. Dørene inn til byens kuleste rockescene åpnes.

Det er klart for generalprøve.

Startet med en sms

Tilbake ute i solskinnet ankommer Jazzfest-sjef Ernst-Wiggo Sandbakk på sykkel og setter seg ned på vårt hardt tilkjempede, vaklevorne bord. Sandbakk har vært daglig leder for Trondheim Jazzfestival siden 2004, er selv trommeslager og NTNU-lærer; og har også undervist to av musikerne som førstereiser med kveldstoget til Ola Kvernberg, Eirik Nylander og Hans Hulbækmo, på Blæst i kveld.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Som en sirkusfamilie Ola Kvernberg sammen med musikerkollegene få timer før urframføringa av Steamdome på Blæst i Trondheim under årets Jazzfest. I uke 29 blir verket å høre på Moldejazz. Deretter blir det både plate og turné. Den eneste Ola kjenner godt fra før, er trommeslageren Erik Nylander. – At alle jeg spurte sa ja, er utrolig kult. Ulike bakgrunner tiltaler meg. Vi er en miks av folk, litt som en sirkusfamilie, sier Ola, som mener dyktige musikere ofte har en uegoistisk måte å musisere på. – De trenger ikke vise triksa. Og trommisen spiller tamburin, hvis det er det som funker. Rundt Ola og Mac-en sitter Nikolai Hængsle Iversen, Daniel Buner Formo og Hans Hulbækmo. Foto: Therese Alice Sanne

Det viktigste han har lært dem er å lære å lytte. For Sandbakk er ikke jazz en sjanger. Det er en metode.

– Ola, altså. Den fyren blir bare bedre og bedre. Han er en dødsseriøs artist, som tar musikk, håndverk og kunst på alvor. Jeg er glad for at flere og flere ser ham, sier Sandbakk og klør seg i skjegget, før han forteller hvordan ideen til prosjektet Steamdome egentlig ble til.

– Det var under en temmelig kjedelig konsert med Pharoah Sanders for to år siden at jeg sendte Ola en sms. Om vi ikke skulle finne på noe nytt. Jeg så for meg et slags Liarbird 2. Det blir visst noe helt annet, gliser festivalsjefen, og legger til at det står fire bestillingsverk og 13 egenproduksjoner på programmet i år.

– Hvorfor er det så viktig?

– For oss er det kjempeviktig. Vi skal ikke bare shoppe. Vi skal skape nytt, sier Sandbakk, og legger til at festivalen har helårlig aktivitet og 11.000 besøkende.

 – Ola Kvernbergs Steamdome er et samarbeid med Moldejazz..?

– Ja. Vi har tradisjon for samarbeid. Også Liarbird i 2009 var med urframføring i Trondheim og forsterkning med Joshua Redman i Molde. At vi gjør det samme prosjektet to steder betyr at to parter garanterer for produksjonskostnadene, samtidig som vi har hver våre konsertbudsjett. Jeg har veldig tro på den måten å samarbeide på. Og kulturpolitikerne setter tydelig pris på det, sier Sandbakk.

– Når et verk bestilles til en festival, og deretter framføres et annet sted – mister det da verdi?

– Jeg mener nei. Tvertimot styrker det verdien at et verk som Olas Steamdome får et liv også etter Jazzfest. Verket blir bedre for hver gang det spilles. Det gir musikerne flere oppdrag. Og komponisten et karriereløft. Bare se på Liarbird, som endte opp på turné med Rikskonsertene, plateinnspilling og til og med Spellemannspris. Storeslem!

– Hvordan vil du beskrive forholdet mellom Jazzfest og Moldejazz?

– Moldejazz er vår storebror. Vi er som søsken, og inspirerer hverandre framfor å konkurrere. Moldejazz har en helt annen historikk og andre rammebetingelser enn oss, sier festivalsjefen, som selv har opptrådt på Moldejazz omtrent da søttitallet ble til åtti.

– Moldejazz er flaggskipet av norske festivaler. Vi sutrer ikke over at Moldejazz får knutepunktfinansiering. Vi er i mai og Moldejazz er i juli sier Sandbakk.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Med festivalsjefen Ernst-Wiggo Sandbakk hadde store forventninger til Steamdome. Og ble ikke skuffet. Her feirer han og Ola urframføringa med en øl i baren på Blæst. Foto: Therese Alice Sanne

Spesialdesignet ensemble

Sandbakk forteller at Ola Kvernberg har fått frie tøyler til å spesialtilpasse sitt nyeste prosjekt, som beskrives som rendyrket perkussiv musikk – progressiv og brutalt fremadstormende som et løpsk tog (Ola har intet mindre enn tre trommeslagere blant sitt sju mann store togpersonale).

– Han har designet ensemblet etter det han vil gjøre, og fått gjøre som han vil – innenfor en viss kostnadsramme, selvsagt, sier Sandbakk, som har store forventninger til Steamdome.

Om folk kjøper billett til jomfruturen, er han ikke fullt så sikker på.

– Blæst har plass til rundt 300, men det blir neppe fullt hus. Du vet, bestillingsverk er ikke sexy. Publikum generelt er lite nysgjerrig og vil høre det de har hørt før, sier Sandbakk og kikker på klokka.

Det nærmer seg avgang.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Multiinstrumentalist Fele og tangenter, og i front, en theremin med to antenner; én angir volum, den andre tonehøyde. –Håper ikke folk ble traumatisert, sier Ola, og legger til: – Kanskje er det en midtlivskrise. Noen kjøper motorsykkel. Jeg bruker theremin. Foto: Therese Alice Sanne

Smekkfullt på perrongen

Festivalsjefen trenger ikke bekymre seg. Få minutter før togturen begynner er det stinn brakke under Blæsts gedigne discokule. Også scena er fullpakket, med så mange instrumenter, så mye pulserende lys og så mange potteplanter som Trøndelag teater klarer å oppdrive.

Snart tøffer toget ut fra stasjonen, først i rolig tempo, før det dundrer løs gjennom musikalske sletter, åser og fjell, en timelang, intens og fysisk reise med låter så ferske at ennå har ingen fått navn. Og midt i dampen står Ola Kvernberg som en stødig konduktør og dirigerer det hele, på hele fem instrument. Publikum, som alle har ståplasser, gynger med, klapper og hoier, noen klarer ikke å holde begeistringen inne og roper:

– Og deeerrrrr! Var vi på Dombås!!!

Mens folk rusler fortumlet ut på endestasjonen, og videre ut i den varme vårkvelden, mens de mumler ord som «magisk», «heftig» og «æ vart heilt sugd inn i det», sliter hovedpersonen selv med å sette ord på det.

– Det kjennes bra. Ja. Men jeg vet ikke hva mer jeg skal si nå. Du må spørre meg i morgen, sier Ola, mens festivalsjefen dunker ham i ryggen.

– Et statement av seriøsitet. Fy f... som du leverer! Molde kan glede seg!

(Artikkelen fortsetter under bildene)

Har sett lyset Ingrid Skanke Høsøien fra Trondheim ble fanget av lyset da hun gikk på dramalinja på videregående. Foto: Therese Alice Sanne
Rødlys Ingrid styrer fargene i LED-stavene fra miksepulten sin. Foto: Therese Alice Sanne

– Den feteste kvelden i mitt liv

Så vi følger Olas oppfordring og ringer ham dagen derpå, etter at ungene omsider er levert i barnehagen (dessverre hadde pappa glemt at gradestokken viste ti grader mindre enn kvelden før og dessuten var det tomt for bleier, så det tok sin tid, og dessuten har han fått et anfall av bjørkepollenallergi, upraktisk nok) og dampen fra lokomotivet har lagt seg.

– Jeg har den gode Frankenstein-følelsen!, flirer Ola.

– Ehh... Frankenstein?

– Det er en sånn rar følelse etter slike premierer. Når du har holdt på med noe så lenge og så skal presentere musikken, som attpåtil ingen kjenner, og det er så høye forvetninger. Jeg tror det må være den feteste kvelden i mitt liv!

– Og du har sikkert hatt en del fete kvelder. Hva gjør denne så spesiell?

– Det var hele settingen. Den utrolig kule scena, spillerkicket, at vi malte ut med bred pensel, sier Ola.

– Vil du kalle Steamdome for jazz?

– Det er mye forskjellig. Men er det jazz? Ja, det er kanskje det. Det var en som sa at det var den frieste musikken hun har hørt. Så det er kanskje ikke jazz i tradisjonell forstand, dette er jo en mye mer kollektiv øvelse, men jazz i natur og livsanskuelse er det definitivt, sier Ola, og legger til:

– Dessuten er det mye humor. Det er vel åpenbart at jazzpolitiet ikke gir tommel opp. Men så har jeg aldri vært veldig opptatt av det.

– Forklar hvorfor du har valgt dette bildet, av en togtur..?

– Jeg har lenge hatt lyst til å lage et slikt sett, som går og går, og ikke stopper.  Som har mer til felles med dansbar musikk enn fortellende musikk. Så planen var å starte med et helsikes opplegg, og snu det på hodet, sier Ola.

De siste årene har han gjort mye filmmusikk. Og vunnet priser for det også.

– Tenker du som i en film?

– Det enkle svaret på det er ja. Jeg bruker det som en disposisjon. Som kan snu, forandre seg, gå videre. Jeg har vel egentlig alltid tenkt billedlig, men i økende grad etter jeg begynte med filmmusikk, sier Ola.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Tøffere enn toget Ola Kvernberg uframførte sitt nye verk «Steamdome» på Blæst i Trondheim under Jazzfest 8. mai i år. «Verket skulle etter sigende appellere til mer enn til hjernen, men når musikken var på sitt mest suggerende, berørte den hele kroppen, fra isse til fotsåle», skrev Adressas anmelder Trygve Lundemo etter konserten. Foto: Therese Alice Sanne

Fra gatemusikant til Artist in Residence

Olas karriere er et mye omskrevet kapittel i denne avisa, men vi tar oss tid et kort resymé av den eventyrlige historien.

For Ola er en musikalsk sett arvelig belastet Kvernberg. Vokst opp i Fræna i et hjem med felegnikk og pianoklimpring, for deretter å slite seg gjennom klassisk feleskolering hos serbiske Jasminka på kulturskolen i Fræna. Han ble oppdaget på Djangofestivalen som 18-åring. 20 år seinere er han dermed en erfaren og moden musiker, som har spilt med alle de store norske og mange store utenlandske. Som har blitt portrettert i egen bok. Som skriver filmmusikk og egne storverk og nå er et av landets største jazznavn.

Og Artist in Residence på Moldejazz, der han spilte for småmynter på gata sammen med kompis Haakon Gilje Aarseth i 1996.

– Det blir et heftig opplegg. Men jeg har satt av tid til det framover nå. Til å øve, skrive og ordne all logistikken som må på plass, sier Ola om husartist-oppdraget, før han legger til:

– Jeg må jo sette inn løvegiret. Artist in Residence er et maraton. Kanskje jeg skal begynne å trene litt, slik at jeg får bedre kondis. Det hadde ikke vært så dumt.

– Kan det hende du overrasker publikum med flere prosjekt enn de som er offentliggjort?

– Hehe. Det blir spennende å se. Jeg kan vel antyde at planen ikke blir nøyaktig slik den ser ut i dag. Utover det, har jeg ingen kommenar, sier Ola.

– Hva betyr det for deg å få oppdraget?

– Det er en voldsom tillitserklæring.  Men skulle jeg først få et slikt oppdrag, er det helt riktig tidspunkt nå, når jeg har så mange ideer og prosjekt og kan programmere en hel uke. Jeg har akkurat kommet dit, at det er stor nok variasjon i ting, mener Ola, og forteller at Moldejazz har betydd mye for ham opp gjennom årene.

– De har vært på ballen helt fra jeg etablerte meg. Ordnet oppdrag og koblet meg med bra folk. Og det er på grunn av Moldejazz, jazzmiljøet og Trond Aunan jeg slukte alt av jazz fra jeg var 16. Og nesten ble deppa i retrospekt over alt jeg hadde gått glipp av bare 20 minutter hjemmefra, humrer Ola.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Blålys LED-lyset kjennetegnes av et kald, spisst lys. Foto: Therese Alice Sanne

Når hobbyen er jobben

Årets husartist forteller at det å være musiker er bekymringsfullt, en «unntaksting», og at det er enormt vanskelig å lykkes.

– I dag er i tillegg forventinger om at man skal bli kjent. Men fortsatt handler det om hardt arbeid. Og at man må øve som faan. Talent er bra, men det må være vilje hvis det skal holde.

– Hva er din egen drivkraft?

– Det er verken berømmelse eller penger. Da går det åt skogen til slutt. Drivkraften er et langt og lykkelig liv som musiker. At jeg elsker å spille. Og at utviklingen som musiker består av enormt mange trappetrinn. Forståelsen av musikk er som en muskel, den må trenes opp, for å forstå det på et dypere plan og oppfatte nyansene.

– Hvilket forhold har du til fela di?

– Instrumentet er sentralt, men jeg har ikke noe romantisk forhold til det. Det er bare et verktøy. Hodet ligger alltid foran, forklarer Ola.

De to små rekruttene han har sammen med samboer Nina Birgitte Bjørlo hjemme i Trondheim prøver han å mate med kvalitetsmusikk. Som gjerne kan være Michael Jackson eller Whitney Housten.

– Og Marcus og Martinus..?

– Ja, de er jo kule, de, humrer Ola, som prøver å være fullt og helt tilstede når han er hjemme med ungene.

– Det går bra, altså, dette musikerlivet. Men det er ikke først og fremst takket være meg!

Takk for at du abonnerer på Romsdals Budstikke!