Hun svarer med et enkelt «hello» fra huset sitt nær Cullompton i Devon, som ligger bak en typisk britisk steinmur og en høy, grønn smijernsport. Her var hun også da to menn planla å kidnappe og ta livet av henne for tre år siden, angivelig på grunn av hennes forbindelser til kongefamilien. Det endte med rettssak og fengsel for gjerningsmennene, og en Joss Stone som er hundre prosent sikker på at det er her hun skal bo.

– Det er så vakkert her, særlig i dag. Nå er sola ute, det er snart sommer, det har begynt å blomstre, forteller en oppstemt Joss.

Et wow-øyeblikk

Den britiske soulstjernen sier vi kan spørre om hva vi vil. Så vi starter med verdensturneen hun er i gang med. 196 land på tre år, hvordan er det mulig?

– Faktisk vet jeg ikke hvor lang tid det vil ta, humrer Joss.

– Men hvordan kom du på ideen?

– Jeg var i Japan for noen år siden. Det var en festival på toppen av et fjell. Jeg hadde ikke sett noe liknende, ikke møtt det japanske folket før, det var tåke og regn, og menneskene, kulturen, musikken, alt var annerledes. Og jeg tenkte: Wow, den eneste grunnen til at jeg er her, er at jeg lager musikk. Jeg er så langt hjemmefra. Men gjennom musikken deler vi noe. Det var et wow-øyeblikk. Musikk kan reise overalt, det er et universelt språk, et redskap. Det er magisk. Hvis jeg kan dra hit, kan jeg dra hvorsomhelst, sier Joss.

Likevel tok det mange år før ideen ble realisert.

– Jeg har brukt flere år på å få booking-agentene til å gjennomføre det. Jobber du på kommisjon, tjener du ikke penger på konserter i Syria eller Mongolia. Noen tok pengene mine og gjorde ingenting. Det tok lang tid å finne riktig person. Nå har jeg en egen agent som jobber direkte for meg, sier Joss, og legger til:

– Nå forstår jeg hvorfor ingen har gjennomført en slik turné før!

Føttene på jorda: Joss Stone er kjent for å alltid opptre barbeint. Her fra en konsert i London 15. mai, arrangert for å feire Barnardos 150-års-jubileum.– En dag har jeg lyst til å lage et album med alle mine samarbeidsprosjekt, å jobbe med alle artistene jeg har møtt, sier Joss Stone. Foto: Ray Tang /LNP/REX/Shutterstock

– Hvor er du på lista, hva er status?

– Vi har vært i 63 land. Det er ikke mange. Vi er langt bak skjema. Når jeg gjør plate innimellom, forsinker det litt. Nå har jeg nytt album, og så skal vi lage en video, så skal jeg bare fokusere på turneen. Dra ut i tre-fire uker, og gjøre sju-åtte land. Det kan ta to år til, sier Joss, som bruker ekstra lang tid på på hvert sted.

– Jeg gjør et musikalsk samarbeid i hvert land. Og jeg vil se det vakre der. Jeg tror på det vakre i mennesket. Derfor møter jeg frivillige eller folk som jobber med veldedighet, for å lære om problemene og løsningene. Så jeg bruker to-tre dager, og alt tar ekstra tid. Jeg kunne gjort det på et år. Men turneen har et større mål enn å bare synge sanger. Jeg har aldri hatt den følelsen før. Før har jeg bare sunget, sier Joss.

Vil se nordlyset

Selv om hun har vært i Norge flere ganger før, regnes Moldejazz som første norgesbesøk for verdensturneen.

– Jeg har hørt det skal være en utendørsscene?

– Ja, det er gammelt, utendørs museum...

– Oh my god, det er interessant!, sier Joss, før hun spør:

– Og nordlyset. Når skjer det? Jeg har spurt booking-agenten om det, for jeg vil så gjerne se det.

– Midt på vinteren, er jeg redd...

– Å, virkelig? Da må jeg jo komme tilbake til jul. Jeg har hørt det skal være helt magisk, sier Joss, som blir opprømt når hun hører hvem hun skal dele scene med på Romsdalsmuseet.

– Esperanza Spalding! Det er kult, kanskje jeg kan synge med henne? Jeg synes hun er helt fantastisk, en veldig inspirerende artist. Jeg har hørt om Ane Brun, men jeg kjenner ikke godt til henne. Vi burde synge sammen alle tre. Wow, det blir en bra kveld!, sier Joss.

Reddet hesten Freddie

Joss forteller at hun var ganske ung da hun forsto at stemmen hennes kunne bli et levebrød.

– Da jeg var 12, sa faren min at vi måtte kvitte oss med hesten Freddie. Det ble for dyrt å ha ham. Okei, tenkte jeg. Da får jeg få meg en jobb. Men hva kan jeg gjøre? Jeg har aldri likt akademia. Men jeg hadde fått med meg at folk synger for å tjene penger. Så jeg lagde en tape, gikk på audition og fikk plass i et show. Det eksempel på at du bare må prøve.

– Hva er det viktigste du har lært gjennom din karriere?

– At folk er de samme uansett hvor du drar. Problemene er like, selv i fattige og rike land, fordi vi alle er mennesker. Det spiller ingen rolle hvilken relgion vi tilhører, vi forelsker oss, går fra hverandre, og kjemper for å overleve. Vi er alle søstre og brødre.

– Hva vil du med musikken din?

– Jeg har et budskap. Jeg vil at folk skal føle seg sterkere og mer optimistiske når de hører på min musikk. Da jeg var yngre, fikk jeg høre at jeg ikke kunne synge ordenlig soul, fordi jeg manglet livserfaring og vanskelige opplevelser i livet. Det er bare dumt. Jeg tror ikke det er sånn, sier Joss, og legger til:

– Jeg kan beskrive vanskelige situasjoner og følelser i mine tekster. Men jeg forsøker alltid å se en løsning. Jeg vil ikke at lytterne mine skal føle seg deprimert eller fortapt. Jeg vil at de skal se muligher, se framover.

– I et intervju med The Guardian nylig, var du åpen om din bruk av marihuana - og du forsvarte den?

– Det er sikkert hundrende gang jeg snakker om det. Og det som kommer på trykk er at jeg røyker, en sjelden gang. Men jeg er ingen «stoner». Og mitt bruk er ikke viktig. Her har vi en plante som kan kurere og dempe smerter. Det er den medisinske bruken jeg vil diskutere. Men folk vil ikke snakke om det, fordi det er ulovlig.

Fotball er familie

Joss Stone er særlig kjent for tre ting, foruten sin sjelfulle stemme. Hun har et spesielt forhold til hunder. Hun opptrer alltid barbeint på scena. Og hun er Liverpool-supporter.

– Hva betyr fotball for deg?

– Fotball er min barndom, min familie. Fotball er folk som kommer sammen og blir én. Det er så positivt. Jeg pleide å gå på kamp med faren min da jeg vokste opp. Å synge sammen med 70.000 andre, jeg synes det var et mirakel, forteller Joss, som også har et nært forhold til sine firbente venner – som det også er fire av.

– Du avlyste flere konserter nylig fordi hunden din Missy Elliott var sjuk?

– Ja, men det går bra med henne. De reddet livet hennes på hundehospitalet. Hun blødde fra begge ender, de trodde hun skulle dø, hun hadde magesår, sier Joss, og legger til:

– Ingen jobb er viktigere enn mine hunder. Ingen. Ikke engang i Molde. Ikke på planeten. Ikke superbowl heller.

– Hva er hundene for deg?

– De er min familie. Mine barn. Jeg elsker dem høyt, og bruker mye tid på dem, sier Joss,

– Har du de med på turné?

– Jeg har gjort det, men vil ikke ha dem med på fly. Bor jeg i buss, kan jeg ha med Missy Elliott, som er en rottweiler, og puddelen Dusty Springfield. Men Missy er blitt så beskyttende, så hun er skeptisk til fremmede. Dusty, derimot elsker folk. De har alle ulike personligheter.

– Hvilke reaksjoner fikk du på avlysingnene?

– Folk var forståelsesfulle. Alle som har hatt hund skjønner det. Mens andre sliter med å begripe det. For meg er det ikke bare en hund. Jeg har mareritt om at de forlater meg. Blir de sjuke må jeg vite at jeg har gjort alt jeg kan, sier Joss.

Livet som inspirasjon

Snart fyller verdensstjernen 30 år. Livet oppsummerer hun som... veldig travelt.

– Jeg er veldig fornøyd. Jeg har sett og opplevd så mye. Det er ingenting jeg har gjort,som har vært negativt. Jeg har forsøkt å skape gode følelser. Jeg tror jeg har klart det.

– Hva inspirerer deg?

– Livet. Hvis du er oppmerksom på det. Det er ikke en ting som inspirerer meg, en følelse, eller… musikere, forhold, mine hunder, venner, treet utenfor kjøkkenvinduet, selv toget, eller folk jeg sitter ved siden av på flyet. Hvis du har øynene åpne, vil du bli inspirert.

JOSS STONE HØRER DU PÅ ROMSDALSMUSEET TORSDAG 21. JULI KL. 16.00