– Pappa synes det var fryktelig at jeg ville flytte inn i det gamle huset. Han mente det burde brennes og at vi heller skulle bygge nytt på ei tomt like ved her, smiler Eli Brusdal. I 2000, etter endte studier og et par års jobbing, flyttet hun heim til Rauma og inn i huset hun hadde bodd i fram til hun var 12 år, før foreldrene bygget nytt like ved siden av.

– Men jeg er glad vi gjorde som vi gjorde. Jeg synes det har sin sjarm.

Tidlig krøket

Da vi er innom er det sol, pinse og pause fra jobben i Romsdal tingrett og det å kjøre heimefra 0630 om morgenen, slik hun gjør i ukedagene. Det idylliske tunet, som blant annet også inneholder et gammelt stabbur og sjølsnekra hønsehus, ligger rett ved jernbanelinja og E136 på Høljenes, få kilometer fra Åndalsnes opp mot Romsdalen, men føles likevel veldig skjermet.

– Jeg tør ikke si hvor gammelt den eldste delen av huset er, men det er i alle fall fra 1800-tallet, forteller hun.  Mye av interiøret kan også dateres helt tilbake til den gang da. Noe har alltid stått på gården, annet er kjøpt eller fått opp gjennom åra.

– Jeg kjøpte mine første gamle møbler, tre kjøkkenstoler, på auksjon som 15-åring, ler Eli, som ikke tror det er helt vanlig, hverken da eller nå, å bli opptatt av gamle møbler i den alderen.

– Vi hadde både en kårende og et stabbur som var stappfull av gamle ting. Jeg gikk på skattejakt rett som det var. Rommet mitt forandret seg mye i starten, mimrer hun.

Wabi sabi

Interessen for det gamle har hun holdt fast ved. Bruktbutikker besøkes stadig.

– Og dét til mine sønners fortvilelse, smiler Eli. «Skal vi bare ha gamle ting, må du inn på den gamlisbutikken igjen?» spør de.

– Jeg bytter plass på ting og kjøper småting, men innkjøp av møbler er sjeldent. Jeg liker å ha ting som skal vare lenge, ting som skal bety noe for meg, sier hun, og nevner innredningsfilosofien wabi sabi. Den er basert på japansk-kinesisk filosofi fra 1500-tallet, og bygger på at ingenting varer evig, ingenting blir helt ferdig og ingenting skal være perfekt.

– Når jeg har det så travelt på jobb, ofte med 50 timers uker,  er det viktig for meg å ha det koselig rundt meg den stunda jeg er hjemme, og ha ting som betyr noe for meg. Jeg vil at det skal vises hvem som bor i et hus, alt skal ikke være perfekt. Ting har en skjønnhet i det å være brukt og ha en historie. Det er også det filosofien bygger på, sier hun.

– Og jeg er ikke en sånn steril type. Jeg liker å ha ting rundt meg, forklarer hun, og legger til at det heller ikke hadde det passet det gamle huset med den minimalistiske stilen som har hersket i noen år.

Pruting i studietida

Hvor enn man snur og vender seg i boligen på Høljenes har man synsfeltet fullt av gamle skatter.

Møbelet hun er aller mest fornøyd med er det store skapet av nøttetre i gangen, kjøpt i starten av jusstudietida i Bergen.

– Jeg måtte prute i et par måneder før jeg endelig fikk det til den prisen jeg ville ha. Selgeren på antikvitetsbutikken var sikkert så lei av meg at han til slutt bare ville få meg bort. Og da fikk han det til og med opp for meg til hybelen, fire etasjer opp, sier Eli og ler.

– Det møbelet blir jeg aldri lei av, og jeg er veldig glad for at jeg har det såpass høgt under taket i gangen slik at det er plass til det.

Tilhørighet og sjel

Kommoden under trappa, som er merket KK, for Kvinneklinikken, står også høgt i kurs i det brusdalske hjem.

– Tanta mi jobbet som barnepleierske på klinikken. Da hun flyttet fra hus til leilighet fikk hun ikke plass til den sjøl. Jeg har alltid syntes den har vært så fin, sier Eli. Oppå kommoden står en stor, gammel plansje som er kjøpt fra grendaskolen Remmabrauta i Isfjorden, der Elis mor var elev i sin tid. Historier, tilhørighet og sjel går igjen i det meste, som hos den fine grønne kista som stod på stabburet, og som Eli var sikker på inneholdt en skatt. Nå har den plass i fotenden av senga.

Må man så må man

Er hun på reiser, er besøk på bruktbutikker og hos antikvitetsforhandlere fast praksis. To franske, antikke og veldig forseggjorte lysestaker pryder hver sin stuevegg, og er kjøpt hos en antikvitetsforhandler i København.

Elis tidligere samboer er fra Chile, så mange av lampene i huset er fra reiser dit.

– En venn av familien hans kjøper og setter i stand gamle krystallysekroner, og lampa i gangen skal ha tilhørt en representasjonsbolig tilknyttet den franske ambassaden der, forteller Eli, som hadde falt pladask for den. Utfordringen var å få den med hjem.

– Jeg tok av alle krystallene og tok lampa helt fra hverandre. Den veier minst 25 kilo, men alt fikk plass i håndbagasjen på flyet. Da har du virkelig lyst på noe, altså, smiler hun.

Småprosjekter

Gjennomsiktige, italienske stoler er kjøpt inn for å bryte opp litt, og kler det runde, restaurerte spisestuebordet godt. Men hvilket merke de er fra, har hun ikke greie på, bryr seg ikke om sånt.

– Men det er vel noe bra, for det kostet litt, ler hun.

I tillegg til en oase av møbler med historie eller sjarm, er det også egne små kreative prosjekter. I vinduet ved tv-kroken på kjøkkenet henger en dekorasjon av kongler, kvist og florlette pomponger med lyspære hengende i. Ute er gamle skiferheller stablet og laget bed av. Nå sist fikk kjøleskapsdøra en «makeover», med bambuspinner - altså brøytestikker- fra Felleskjøpet, festet på, tett i tett.

– Det er alltid ett eller annet lite prosjekt på gang med meg. Det er kjekt å få være litt kreativ, pusle med noen småting, sier Eli. Snart skal et litt større prosjekt settes ut i livet. Den gamle kårenden i huset skal renoveres. Der skal det blant annet bli nytt bad.

Vel bevart

Det gamle huset har blitt vel bevart siden 2000. De fleste vindusrutene i huset er håndblåste og var i god stand.

- Jeg ønsket å beholde dem, så i stedet for å skifte til nye vinduer, ble et laget doble vinduer ved at vindusrammer ble satt innpå de gamle vinduene. En lokal snekker laget rammene, som måtte tilpsasses hvert enkelt vindusfag fordi ingen er helt like.

I stua er golvet originalt. Eli anslår at plateborda er fem centimeter tjukke.

– Gulvet skrår en del, så fotballene til guttene triller fint av seg sjøl til den ene sida, men det har sin sjarm og jeg valgte derfor å ikke legge nytt gulv, sier hun.

Kjetting i veggen

Stua, som ligger i første etasje, går forøvrig over hele husets bredde.

- Det betyr at et er ganske langt takspenn og gulvet i andre etasje «gynget» litt når barna sprang over det. Da vi pusset opp soverommet oppe og stua nede, hadde vi en veldig flink snekker som foreslo å skru fast og stabilisere gulvet i andre etasje ved å feste en kjetting fra taksperrene på loftet og ned i takbjelkene i etasjen under. Kjettingen ligger inne i veggen mellom soverommet og klesrommet i andre etasje og dette har fungert veldig fint, sier Eli.

Lite blir kastet

Å bo på en gård med mange bygninger er ikke bare-bare for samlere, ifølge dommeren. For man har god plass å sette bort møbler og ting. Det gjør at lite blir kastet.

- Jeg kjøper sjeldent noe, for da må noe annet ut, og det er så vanskelig. Før jeg skaffer meg større ting tenker jeg meg godt om, da er et mindre sjanse for å gjøre bomkjøp, fastslår hun.

For tida kikker hun derimot etter skikkelig gamle blomsterpotter- eller krukker. Det er ikke lett å få tak i. Grønne planter er det uansett mye av i huset, på gulv, i karmer, eller hengende.

– Hver søndag er min «yogatime» å gå rundt i huset og vanne planter. Med min travle hverdag er det rein meditasjon