Roar Nerheim (30) fra Vestnes fikk med seg søskenbarnet Erik Nerheim på et eventyr av dimensjoner. Å kjøre India på tvers i en tuk-tuk er ikke for pyser. Det er nærmest med livet som innsats. Som arrangøren også påpeker.

Det elleville løpet heter «The Rickshaw Run». Rickshaw er det samme som tuk-tuk, trehjulingen som minner om en forhistorisk kryssing av moped og bil. Asia kryr av slike primitive kjøretøy.

«Du trenger dette løpet i ditt liv», skriver arrangøren på sin nettside. Samtidig advarer de mot at du også kan risikere ditt liv. «Det er en stor mulighet for at du kan bli alvorlig skadet eller i verste fall forulykke», advares det i klartekst.

Undertegnede har sjøl kjørt bil i India og vet at det er risikabelt – på grensen til ko-ko. Å legge ut på en kaotisk indiareise på nesten 300 mil i en tuk-tuk høres ut som å be om trøbbel og det som verre er. Men for et eventyr det må være!

– Det var i januar at The Rickshaw Run åpenbarte seg for meg mens jeg surfet på nettet i en kaffebar på ei plattform i Nordsjøen, der jeg jobber. Jeg ble overbevist med en gang, dette hørtes ut som det ultimate eventyr. Tenk å krysse India i en tuk-tuk! Himmel og hav, det må være en fantastisk opplevelse. Tenkte jeg. Og jeg kan bekrefte at det ble nettopp det, sier Roar Nerheim til Romsdals Budstikke.

Til India

Han skulle opprinnelig ha med seg en kollega fra Nordsjøen på India-eventyret, men det ble endring i planene og søskenbarnet Erik Nerheim (29) fra Bergen stilte opp på flekken som co-pilot. De to fløy til New Delhi i slutten av mars, deretter innenriksfly til Jodphur og videre med taxi til Jaisalmer, en liten by i nærheten av den pakistanske grensen. Da er man kort og greit i en helt annen verden.

– Og helt overlatt til seg sjøl. Vi fikk utlevert en tuk-tuk, arrangøren stilte med en startstrek – og en målstrek 270 mil lenger øst. Det var alt vi kunne regne med fra arrangøren. Tuk-tuk, startstrek og målstrek. Verken jeg eller Erik hadde vært i India før. Det var litt av en utfordring vi sto overfor. Akkurat som vi ønsket oss. Vi måtte greie oss sjøl, og finne fram, i en helt fremmed verden. Det indiske trafikkbildet er så kaotisk at det er vanskelig å forestille seg det for folk som ikke har vært der og opplevd det. Du vet, det bor over 1,3 milliarder mennesker i India. Det virket av og til som om alle var ute på vegen samtidig, ler Roar Nerheim.

Gode formål

Intervjuet er gjort etter at de to kom heim til Norge igjen, så vi kan berolige leserne med at det gikk bra. Begge lever i beste velgående. Og begge har sikret seg minner som de vil huske og ta med seg livet ut. De investerte cirka 10.000 kroner i deltakeravgift, inklusiv leie av tuk-tuk. Og så brukte de totalt cirka samme beløp på mat, overnatting og bensin.

Dessuten samlet de inn 7500 kroner i sponsormidler til organisasjonen Cool Earth, som jobber for å bevare regnskogen. Alle dceltakerne måtte bidra til dette gode formålet.

– Vi er nødt til å få trekke fram de lokale sponsorene Rema 1000, Sivertsens Fargehandel og Straumen Bil. Storstilt givervilje sørget for at vi fikk inn sponsormidlene til Cool Earth, et meget godt formål som vi gjerne støtter, sier Roar Nerheim.

Han og søskenbarnet brukte 12 dager på selve kjøringen. Sikh-sakk gjennom India. I en tuk-tuk med 7 hk som maks går 55 km/t.

– Men det er i nedoverbakke, humrer 30-åringen fra Vestnes.

De kjørte 2700 kilometer på 12 dager. Det er et snitt på over 22 mil hver dag. Med ei så lav toppfart betyr det svært lange og strabasiøse dager.

Lange dager

– Vi skulle være i mål i byen Shillong seinest 16. april, og det greide vi. Det var lange dager. Vi sto som regel opp i sekstida, for da var det ikke så fryktelig varmt. Selv om det er meget god ventilasjon i en åpen tuk-tuk, så var det litt av en prøvelse å kjøre i steikende sol og over 40 varmegrader på det varmeste. Det var som å stå foran en hårføner på full guffe.

Nære på

Roar bekrefter at det var nære på noen ganger. Han er ikke uenig i at det var risikofylt.

– Det var noen ganger vi fikk skikkelig skjelven. Som da vi kjørte på motorvegen med midtdeler, men så kom det likevel digre busser kjørende mot oss i feil kjørefelt. Det var et vanvittig kaos i trafikken, spesielt inn mot de store byene. Her har vi fått oppleve selve definisjonen på kaos.

I tillegg til tusenvis av kjøretøy i alle kategorier, skal de absolutt også ha kyr, sauer og geiter i trafikken. Det ble en del situasjoner som var i meste laget spennende, spesielt når vi kjørte om kvelden og natta.

Adrenalin

– Det var hjertet i halsen og flere nesten-ulykker. Samtidig har jeg aldri hatt det så gøy før. Det var et adrenalinkick å kjøre denne tuk-tuken i et så utfordrende trafikkbilde. Alle opplevelsene langs vegen gjorde dette til et ubegripelig spennende eventyr som vi aldri i livet kommer til å angre på, sier Roar.

Han vil trekke fra noen få høydepunkter. Som da han og Erik ble bedt om å være leksehjelp for to småsøsken som kunne å snakke engelsk.

– Faren var engelsklærer. De ville vite mest mulig om Norge. Vi ble invitert til te i et hus med 19 familiemedlemmer, en hund og et par hundre fugler. Fantastisk! Inderne er så ekstremt hjertelige og hyggelige. Vi følte oss som rockestjerner hele turen. Folk ville ta selfies med oss uansett hvor vi stoppet. En morgen var det 150 indere som omringet oss mens vi spiste frokost. Helt vilt, sier Roar Nerheim.

Taj Mahal

De tok en lang stopp i byen Agra, der et av verdens sju underverker ligger. Palasset Taj Mahal. De kjørte gjennom gigantiske storbyer som Jaipur og Varanasi. De stoppet ved en barneskole i jungelen og lekte og spilte fotball med ungene i minst et par timer.

De måtte ordne seg båtskyss over ei diger elv, en prosess som tok to timer. Soloppgangen ved Ganges i Varanasi glemmer de heller aldri. De kjørte gjennom all slags natur, fra ørken og jungel til himmelsk vakre fjellkjeder med palmeskoger og ville tigere.

– Det var som å kjøre gjennom Jungelboken. Helt magisk! India har ALT. Absolutt alt. Vi sitter igjen med sterke og fine minner. Det indiske folket er fattige, og livet på landsbygda er flere tiår tilbake i tid, men du verden hvor blide og hjelpsomme de er. Nesten ikke tigging og folk prøver ikke å lure deg. De vil omtrent ikke ta imot tips engang. Et veldig ærlig og fint folkeslag, sier Roar Nerheim.

– Vi ble også fulgt av et engelsk tv-team, som et av få lag. Det skal bli spennende å se om vi kommer med i filmen som skal lages etter The Rickshaw Run 2016. Vi var for øvrig eneste norske deltakere, sier vestnesingen, som nå er tilbake på jobb som sikringsleder i Nordsjøen.