1. Du er på vei fra Oslo og Josefines viseklubb - og arrangementet «Ikke bare Vårsøg»?

– Ja, jeg ble invitert hit av klubben, for at andre skulle framføre mine ting. Jeg var spent på om det kom noen, men det ble stappfullt med folk. Det fikk navnet «Ikke bare Vårsøg» fordi mange forbinder meg med det, da. Selv om det er en svært liten del av min virksomhet. Så de ville vise bredden i det jeg driver med. Men jeg har jo innsett det for lengst, at Vårsøg kommer til å henge ved meg til jeg stryker med.

2. Og hva er det du egentlig driver med?

– Jeg har holdt mest på med pop og rock parret med klassisk. Jeg har organistutdanning. På 80-tallet var det mye teatermusikk. Og så underviser jeg på NTNU. Og så er det en del improvisasjonsmusikk, i en mer jazzet retning. Jeg og John Pål Inderberg, som jeg har samarbeidet med i 30 år, har lekt oss med et konsept som kan brukes på alt fra pub til kirkekonsert. Det er viser, sanger, folkemusikk med en dæsj jazz. En blanding av alt. Min virksomhet kan deles i tre: Jeg skriver bestillinger fra symfoniorkester og kor, så har jeg spilleoppdrag, som nå i helga i Molde og Eresfjord, og så undervisning i komposisjon og orgelimprovisasjon. Jeg kunne kuttet ut undervisningen, men setter veldig pris på å treffe unge folk. Og så må vi ikke glemme at det finnes et håndverk. Det er frigjørende at alle kan sette seg ned og komponere. Men det er viktig å kunne håndverket.

3. Vårsøg-bandet, som gjenoppstår på Moldejazz. Hvor radikalt var det?

– Det var et danseband med pop- og rockemusikk. Og ei visegruppe. Vi ga ut cd-en Vårsøg i 1977, med en viss suksess. Så holdt vi på to-tre år. Vi hadde aldri noen ambisjoner om noe mer. Men det ble litt av et styr da vi skulle holde konserter. Det var ikke kor-satsene mine som var problemet, men besetningen. Hammelorgel og el-piano og bass. I Ålesund kirke måtte vi døpe om «Brureslått fra Øre» til bruremarsj. Vi ble nektet i Molde domkirke, men invitert tilbake et år seinere, når de hadde fått tenkt seg om. Vi var nok med på å bane vei for band-konsept i kirka. Nå er det utrolig artig å bli spurt om å komme på Moldejazz, med samme besetning, men med flere overraskelser som foreløpig er hemmelige.

4. Hva er ditt eget forhold til kirka?

– Jeg ser på kirka mest som en historisk kulturbærer. Jeg har ikke vokst opp i en sterkt kristent hjem, og har dermed aldri hatt behov for å gjøre opprør. Jeg er vant med en vanlig, åpen folkekirke, og har et avslappet forhold til det. Jeg kaller meg ikke kristen, men har heller ikke noe behov for å sette merkelapp på det.

5. Du er opptatt av folketoner og folkemusikk. Hvorfor er det viktig?

– Jeg vokste opp med folkemusikk rundt meg. Samt korps og band. Beatles var for eksempel veldig viktig for meg fra 11-12-årsalderen. De var de første som komponerte og skrev selv. De revolusjonerte populærmusikken. Men folketonene, ja – de forteller noe om historien vår. Jeg er generelt opptatt av historie. Vi må ikke tro at vi er de første. Folketoner, folkemusikk, og salmer også, er vår nasjonalskatt. Slik alle andre land har sine skatter. Vi må ta vare på den.

6. Du har vært musikalsk leder på Teatret Vårt i Molde?

– Ja, og det betydde mye for meg. Det var gjennom oppdragene med teatermusikk på Teatret Vårt på 70-tallet mitt liv ble formet. Jeg ble spurt om å lage musikk til revyen til Nils Vogt og Terje Hartviksen i Surnadal, og deretter ble det flere oppdrag. Jeg bodde i Molde i to-tre år. Det ble så mye teatermusikk at jeg på et tidspunkt – jeg jobbet også for Trøndelag Teater en periode – måtte trappe ned og la andre få prøve seg. Det var veldig utviklende, å komme i kontakt med andre kulturarbeidere. Folk som ønsker å skape noe. Og la min toneverden møte dramaet.

7. Du er nordmøring. Hvilket forhold har du til Molde og Romsdal?

– Det er fire-fem sentre i mitt liv, og Molde er ett av dem. Min mor het Øverås og kom fra Eresfjord, så det er nærmest min andre hjembygd.

8. Tilbake til Vårsøg; hvorfor var det nettopp denne teksten av Hans Hyldbakk du grep fatt i?

– Min far var ivrig Hyldbakk-leser. Hans Hyldbakk var den store dikteren. Men det var primært dialekt-diktene som appellerte til meg, ikke de mer Olav Aukrust-liknende nynorsk-diktene. Tekstene med lokale personer og dialektord var mye nærere meg. Vi samarbeidet aldri, og da Vårsøg ble utgitt første gang, låt det helt annerledes enn han var vant til. Men vi hadde et godt forhold. At alle fikk med seg Vårsøg, skyldes at vi bare hadde én tv og én radiokanal. Hadde den blitt utgitt i dag, hadde den sikkert bare vært en fjert.

9. Kunne du ha levd av Vårsøg?

– Folk tror jo det. Men nei, jeg har ikke tjent mye på det. Kanskje hadde det holdt til tre-fire middager på Bagatelle. Uansett er det uinteressant. Jeg har bare holdt på. Det er nysgjerrigheten og undringen som er drivkraften.

10. Du har levd av musikk, og jobbet med landets beste ensembler og musikere. Er du priviligert?

– Jeg har vært heldig. Mye er tilfeldigheter. Jeg er ikke typen som oppsøker folk. Hadde ikke noen spurt meg, ville jeg nok sittet inne i Surnadal og plukket poteter. Ikke at det er noe galt i det, altså. Men jeg holder bare på. Heldigvis gjør kona det samme. Og jeg har en datter som driver med dans og teater. Så vi holder bare på, alle tre.