Det var tøft og det var trøkk. Forfatter Bertolt Brecht ville nok ha smilt om han kunne. Brecht ville vekke sitt publikum ved stadig å gjøre det uventede og ja, vi var våkne vi.

Det er ikke helt tilbakelent å se et Brecht-stykke. Publikum blir engasjert på en temmelig utradisjonell måte. For det første så blir mye av handlingen fortalt før den hender. Det er nemlig ikke handlingen som er viktig, men budskapet. Brecht var i aller høyeste grad en politisk forfatter. Han slo gjennom på 1920-tallet, en spennende tid for tysk kunst og kultur. Tysk ekspresjonisme ble en eksportvare, spesielt gjaldt dette for filmkunsten. Her ble det dannet marerittaktige drømmebilder som påvirket en hel filmverden. Disse var i stor grad påvirket Max Reinhards ekspresjonistiske teateroppsetninger i Berlin. I kjølvannet av dette dukket Brecht opp. Ikke for å gi tilskuerne drømmebilder, men virkelighet i all sin urettferdige gru. I samarbeid med komponist Kurt Weill satte han i 1928 opp ”Tolvskillingsoperaen” i Berlin. Her følger vi Mackie Messer og hans forbryterliga, som finner ut at det er lettere å loppe folk for penger ved å starte en bank enn å drive annen kriminell virksomhet.

Dette videreføres i ”Den hellige Johanne fra slaktehusene” som ble ferdigstilt cirka 1931. Igjen handler det om økonomisk korrupsjon. Johanne og hennes Svartkyser kjemper mot slakterieier Mauler (Marte Mørland) og hennes kompanjong (Bjørnar Lisether Teigen).

Regissør Angelina Stojcevska har i følge Klassekampen sammenlignet Johanne med en råere og mer kompleks utgave av Jeanne d´Arc. Det er noe jeg kan si meg enig i. Ruud Ellingsen er både rå og energisk som Johanna. I tillegg hever hun rollen med en fantastisk sangstemme. Hun er både høyt og lavt både fysisk og følelsesmessig. Mer dempet er Mørland som en etter hvert samvittighetstynget kapitalist. Hun tolket rollen med humor, snert og et herlig glimt i øyet. Mørland og Ruud Ellingsen har dessuten forestillingens vareste øyeblikk når Johanna kravler opp i fanget til Mauler på jakt etter kjærlighet og omsorg.

Stykkets beste øyeblikk er enestående teaterkunst. Starten og slutten er andre eksempler på dette. Det disse øyeblikkene lover er en modernisering av et i utgangspunktet modernistisk teaterstykke. Dessverre blir ikke dette gjennomført forestillingen igjennom. Tidvis blir det mer framdriftshemmende deklamasjon. Da mister stykket noe av sin nerve. Det stopper nærmest opp. Det kan virke som respekten for Brecht har vært i overkant stor.

Uansett er resultatet en temmelig annerledes teateropplevelse. Teatret Vårt skal ha ros for å prøve utradisjonelle tilnærmingsmåter. Hvis målet var å få publikum til å reflektere, så føler jeg det ble oppnådd. Det er ikke vanskelig å se likhetstrekk mellom urettferdigheten da og nå. Det gjelder å utfordre seg selv og å tenke over parolen som stykket proklamerer; ”jeg kjenner deg ikke så godt – men nå åpner jeg opp for å elske deg”. Det blir ikke mye ufred med en sånn innstilling.