Da mannen Roy fikk levkemi, endret livet seg også for Sissel Hjertø.

– Vi har valgt å være åpne om kreftsjukdommen. Det tror jeg er best for både oss og omgivelsene, sier Sissel Hjertø.

Vi møter henne hjemme i huset i Kringstadvegen. Et steinkast fra sjøen – og fra seilbåten deres som kan ses fra stuevinduet. Nå er den ikke i bruk lenger på grunn av sjukdommen mannen hennes fikk for tre kvart år siden. Da fikk han diagnosen levkemi.

Først sjokket

– Det var jo et sjokk å få beskjeden. Alt raste og jeg knakk helt sammen, sier Sissel Hjertø. Hun stod på farten til å dra på weekendsamling med Husflidslaget. I stedet ble det hastetur til St. Olavs Hospital. Der fikk mannen konstatert begynnende levkemi, som kan bli akutt – og som er kronisk.

– Han kan aldri bli frisk av det. Vi vet at det bare er én utgang, men han kan leve med sjukdommen i flere år, forteller Sissel.

Drømmen om at de som pensjonister skulle få tid og mulighet til å reise mer måtte skrinlegges. Nå handler det om å ta hver dag som den kommer.

Omsorg for alle

To ganger i uka er Roy på kreftavdelinga på Molde sjukehus, for å få påfyll av blodplater. Og kreftmedisin. Innimellom er Sissel med ham dit.

– Det er en fantastisk avdeling. Det er så rolig stemning der, og de som jobber der har slik omsorg for alle. Også for oss pårørende. Jeg opplever at vi blir tatt godt vare på, sier hun.

16. februar skal hun delta på et møte i regi av kreftavdelinga – en kveld kun for pårørende. En kveld om hvordan det er å leve sammen med noen som er rammet av kreft.

Sissel beskriver det litt som en tikkende bombe.

– Du vet jo aldri når det eventuelt skjer noe. På seinsommeren og høsten i fjor var det flere episoder i full fart inn på sjukehus. Men de siste månedene har det vært mer stabilt. Mannen min har aldri vært en som klager, men jeg ser det jo på ansiktsuttrykket hans når han har dårlige dager, sier hun.

Forsøker å se mulighetene

Sissel Hjertø mener det er viktig å glede seg over de gode dagene. Over alle dagene de har.

– Vi tenner lys. Vi koser oss sammen. Forsøker å se mulighetene, sier hun.

Og så strikker hun. Store, flotte tepper.

– Jeg tror det er viktig å holde på med noe lystbetont. Når jeg strikker tenker jeg på helt andre ting. Og skaper noe. Det gir glede.

Setter seg mål

Men frykten for at ektemannen plutselig skal bli akutt sjuk er der.

– Om jeg tenker på døden? Det ligger jo i bakhodet. I høst da Roy var mye inn og ut av sjukehuset spurte han legen om han trodde han kom til å få feire 70-årsdag i mars i år. Det kunne ikke legen svare på. Men nå begynner vi jo å nærme oss, så nå har vi leid Fjærestua. Vi har begynt å planlegge. Det er godt å se framover mot noe. Å ha et mål, sier Sissel Hjertø.

Sterke øyeblikk

Hun gleder seg til pårørendekvelden som sjukehuset arrangerer. Både til å høre på Kjersti Rogne fra Familievernkontoret, men også til å møte mennesker i samme situasjon som henne. Utveksle erfaringer. Men ikke bare snakke om sjukdom.

– Hvordan opplever du hverdagen?

– Stort sett går det greit. Men av og til – i noen øyeblikk – kjennes det veldig sterkt. For eksempel kjørte jeg over Ørskogfjellet en dag i gnistrende vintervær. På radioen spilte de en låt av Ane Brun, en låt som er en av de fineste mannen min vet om. Da måtte jeg stoppe bilen og gråte litt. Jeg tenkte på alt det Roy ikke vil være i stand til å få oppleve i fremtiden på grunn av sjukdommen. For livet blir totalt endret av kreften – og når noen som står en nær rammes av kreft, sier hun.