– Jeg flyttet inn her i november. Og satt her ei uke med ytterklær og hansker i et millionhus med ujevn varme. Det er helt sant!

Jarle Sanden gliser bak kontorpulten. Den som trodde museumsdirektøren har blitt en slags konge i tårnet i den aller høyeste spissen på nymuseet, tar feil. Her sitter han på østsida av bygget. På et helt vanlig kontor med glassvegger sirlig dekorert med border, slik at han ikke skal gå på en smell. Møblene, som han fikk til førti prosent hos Kontorvarehuset i 1995, har han tatt med fra gamlebygget. Ikke noe arkitekten jubler for, men som direktøren sier: De er fullt brukbare. Og en viss nøysomhet må man utvise, selv i et praktbygg til 145 milioner kroner. Svart-hvitt fotografier fra museets eget arkiv pryder veggene. Tre smale Reiulf Ramstad-signerte vindu gir lys og utsikt. Det kunne vært mot 222 fjelltopper. Men Jarle Sanden ser rett inn i den askegrå bølgeblikkveggen på Idrettens Hus.

Ringen er sluttet

Til uka skal Jarle Sanden få oppleve åpningen av nybygget Krona på verket, nesten 60 år etter at han satte sine leikarring-barnsben på museets grunn for første gang – og 22 år etter han tok over direktørjobben etter Sverre Berg. Dermed en det både en personlig og en profesjonell sirkel som sluttes. Og avrundes. Direktøren innrømmer at han flokslete nok klyper seg i armen hver dag. Om ikke fysisk, så i høyeste grad mentalt.

– Det begynte med leikarringen og min elskede Mali. Alle ungene holdt på med det, jenter og gutter. Så ble jeg omviser. Allerede på gymnaset visste jeg at jeg ville bli museumsarbeider. Selv om jeg synes museum var kjedelig. Og historie! Jeg hadde helt middels karakterer i det faget.

– Eh... du synes museum var kjedelig?

Møte. Fortelle. Formidle. Det har vært stikkordene for Sanden, som har drevet det han kaller «et akkurat passe stort og styrbart» museum, med ansvar både for fag og drift.

– Samtidig gjør alle alt. Vi er en fleksibel gjeng. Altså. Hvor er vaskebøtta? Jeg tar den gjerne. Det gir meg faktisk masse energi og glede.

– Du har holdt 40-50 foredrag i året. Hvilke tema er mest populære?

– Mat! Det vil folk høre om. Jeg har ikke noe i mot pizza og tacos, altså, men jeg mener samtidig at vi må ta med oss noe av det tradisjonelle. Ja, også hagebyen Molde. Og embedsmannskulturen og sjukehusvesenet. Nylig ville noen ha foredrag om urter i folkemedisinen. Og jeg har blitt spurt om å holde motivasjonsforedrag. Da tenkte jeg meg litt om. Så sa jeg ja. Jeg er ikke organisasjonspsykolog, men jeg kan bruke min erfaring.

– Og hva er din viktigste motivasjon?

– At jeg tror på jobben min. Og viktigheten av den. Det kan være hyggelig og koselig, men det er alltid et budskap.

– Hvorfor er historie så viktig?

– For å møte en flerkulturell verden i rivende utvikling uten frykt, må vi vite hvem vi er. Kunnskap gir trygghet, åpenhent og toleranse. Og tro på oss selv. Vi har alltid hatt et vindu mot verden, vi hadde aldri blitt så rike som vi er nå uten. Og vi blir ikke muslimer, selv om det kommer muslimer hit.

Hjertevarme

Selv mangler han det totalt. Fremmedfrykt. Sanden beskrives av venner som en hjertevarm kar, som gjerne åpner huset og slipper studenter og tilflyttere inn. Gjennom tre etasjes blingser og hjemmebakte lefser servert med en kjærlig hånd viser han omsorg og interesse for andre.

– Jeg trives godt i lag med barn og unge. Min mormors hus i Innfjorden var alltid åpent, så det er jeg vant til. Jeg vet hvor lite som skal til. Og hvor viktig det er å bli sett. Men de gir meg noe også. Som et viktig perspektiv på verden, også utenfor Romsdal.

De to siste årene har det imidlertid ikke vært mye rom for sosiale utskeielser.

– Jeg har vært nedlasset i arbeid. Det har vært som å være i en tunnel, der vi skulle ha vanlig drift på toppen av et enormt prosjekt. Derfor har jeg sagt mye nei. Ikke vært den festløven jeg egentlig vil være.

– Hvordan har du avreagert?

– Jeg vasker huset. Og baker brød. Fyller fryseren med alskens godsaker. Jeg er en typisk sånn stabbursfyr, som alltid har masse mat på lager. Og så hører jeg på musikk. Alt fra Whitney Houston til klassisk Beethoven og Bach. Og Abba. Haha! Jeg blir jo sett på som vulgær.

– Var du klar over hva du gikk inn i?

– Nei. Heldigvis ikke. Men selv om det innimellom har vært tungt å dra, har jeg aldri mistet trua. På hvor viktig dette er. Det handler om museets framtid. Vi konkurrer om romsdalingenes dyrebare tid. Samtidig stanget museet i veggen. Ute i verden står folk i kø for å gå på museum. Slik vil vi ha det også. Og slik fortjener vi å ha det, sier Sanden.

– Så. Hva er dine grunner til at folk skal stå i kø for Romsdalsmuseet?

– Det er minst fem! Den faste utstillingen, Romsdalshistorier. Den skiftende utstillingen. Schwitters-rommet. Bygget i seg selv. Og kaffe og kake i kafeen, sier Sanden. Blikket flyttes mot glassveggene der tre damer fra Molde kunstforening som er på huset for å henge opp Haukebø-utstillingen er i ferd med å passere.

Sanden spretter opp fra stolen – han er i langt bedre fysisk form enn han liker å gi inntrykk av – og stikker hodet ut.

– Ja, dere blir tatt vare på, ja? Jajaja, flott, ja, sier han og lukker glassdøra forsiktig.

– Hvor var vi? Jo. Romsdalsmuseet skal være en selvfølgelig attraksjon med lav terskel. Vi har aldri vært rustet bedre som historieforteller som nå. Så har vi invitert folket. Nå er det opp til dem å bruke oss.

Pust inn

Pust ut. Folk som kjenner Sanden forteller at mens han utad er rund i kantene, alltid hyggelig og imøtekommende, kan han være langt spissere og tydeligere i de indre gemakker. Museumsdirektøren har et klart skille mellom sitt offentlige og private liv.

Egentlig liker han ikke å være i avisa heller. Han leser aldri intervjuer eller saker der han selv er involvert. Men har har innsett at det hører til stillingsbeskrivelsen. Og at alle kulturinstitusjoner trenger et profilert ansikt utad.

– I jobben er jeg en typisk diplomat. Mens jeg kan være utrolig frekk i kjeften på lørdagskvelden, det er sant. Man må jo ha en kanal ut. At man brøler ut i lukket forum, jeg synes ikke det er uproft, sier Sanden, som tidligere har vært åpen om depresjon.

– Det var en tøff periode i livet. Med samlivsbrudd og min mors demens. Jeg har hatt mitt på bakrommet, jeg også.

– Hvordan ser du på den perioden i dag?

– Med et positivt fortegn. Jeg kom styrket ut av det. Møtte bare forståelse og støtte. Jeg har mange ressurser i meg og rundt meg, sier Sanden, som også har blitt flinkere til å takle en slags medfødt anspenthet.

– Jeg blir fort stresset. Får vondt i magen. Men har lært meg ulike teknikker – som å puste riktig.

– Hva gjør livet godt å leve?

– Jeg er grunnleggende familiemann. Stolt bestefar. Ellers er et godt liv å være i balanse med seg selv. Det er viktig for meg at familie og venner har det bra. Og at jeg trives i jobben min. Den er jo en livsstil, sier Sanden.

Motor, ikke brems

På den store, offisielle åpningsdagen 9. februar kommer statsminister Erna Solberg. Det gjør også hans eks-kone Vivi Sunde, som skal lese en tekst av Bjørnstjerne Bjørnson. Det mener direktøren må være helt greit.

– Hun leser veldig godt. Derfor ble hun spurt. Punktum. Om noen misliker det, så.. ja.

– Du har ikke møtt den store kjærligheten igjen?

– Nei. Jeg ville aldri orket et nytt, stort livsprosjekt. Jeg må ha stabilitet og trygghet. Et enkelt og trivelig liv. Det er et helt bevisst valg. Jeg har ikke psyke til det, sier Sanden.

– Tror du på Gud?

– Nei, aldeles ikke. Jeg har meldt meg ut av statskirken for lengst. Men jeg formidler kirkehistorie. Folk tror jo at jeg er prest! Men jeg er altså interessert i kirken som historisk fenomen. At min egen utmelding var riktig, får jeg bare bekreftet om og om igjen, sier Sanden.

I år fyller han 65. Og han har helt klare tanker om hvor lenge han skal være herre i nybygget.

– I 2018 blir jeg 67. Da har jeg fått være med på det alle museumskolleger misunner meg. Jeg har fått gitt det innhold, og drevet det i to år. Da gjelder det å stoppe i tide. Før jeg går fra motor til brems.