I fjor fikk Shwan Dler Qaradaki Kulturrådets nykommer-pris. Rådet la særlig vekt på det tredelte filmarbeidet «Salte Kyss», som har fått mye oppmerksomhet. Her tar Qaradaki utgangspunkt i egen livshistorie og forteller om da han flyktet fra irakisk Kurdistan på grunn av Saddam Husseins angrep.

– Tittelen henspiller på da jeg tok farvel med mine foreldre. Far gråt, men ikke min mor, som var den sterke. Men da jeg kysset håndbaken hennes, smakte den salt. Hun hadde grått på forhånd, forteller Qaradaki, som er i Molde i forbindelse med visning av verket på fylkets kulturtorg.

Han forlot foreldrene og søsknene da han flyktet til fots fra Sulemaini som 23-åring i 1997. Faren sin så han aldri igjen.

Problemer etterpå

I filmverket får vi se glimt av flukten, som varte i over to år,  gjennom Qaradakis ulike teknikker, som illustrasjoner og levende film. Og vi får et bilde av hvordan han hjelpeløst blir vitne til at gummibåten til en familie med et lite spedbarn velter i den strie strømmen i elva de må krysse. Skriket etterpå. Som han fortsatt hører.

– Underveis, mens du er på flukt, handler det om å finne løsninger, redde seg selv, og hele tiden komme videre. Det er når du tror du er trygg problemene kommer. Minnene, angsten, panikken. Skrikene. Marerittene. Og usikkerheten, sier Qaradaki, som kom til Norge i 1999. Nesten 12 år tok det før han fikk varig oppholdstillatelse. Frykten for å bli kastet ut var der konstant.

– Hvordan takler du det i dag?

– Jeg må akseptere at historien min er der. Lære meg å leve med det. Men det er tøft. Jeg har møtt veggen mange ganger, sier Qaradaki.

Viser til unge

Kunstutdanninga begynte Qaradaki på ved kunstakademiet i hjembyen. Og fortsatte i Norge, der han fullførte mastergrad i 2009.

– Det første jeg gjorde da jeg kom til Norge var å lære språket. Det er nøkkelen til å klare seg, og det vil jeg anbefale alle å gjøre. Og jeg begynte på utdanning.

– Hvordan var statusen for kunst i hjemlandet ditt?

– Kunstnere ble respektert. Man var veldig opptatt av håndverket. Men det var vanskelig å leve av. Og jeg kunne ikke være kritisk gjennom kunsten uten å risikere å bli bortført eller drept.

– Hvorfor flyktet du?

– På grunn av borgerkrigen og alt det den medførte av personlige problemer for meg.

– Seinere har forholdene blitt tryggere, men du flyttet aldri tilbake?

–Jeg kunne valgt det. Men jeg vil ikke bli sensurert som kunstner. Jeg er veldig opptatt av det, i alle mine prosjekt. Og livsvilkårene for kunstnere er bedre her, sier Qaradaki som i dag omtaler seg selv som norsk-kurder.

– Det er mitt samfunnsansvar som kunstner, å være kritisk. Men IS-problematikken er utrolig vanskelig, selv i Oslo.

– Salte kyss har blitt vist for unge gjennom kultursekker flere steder i landet. Hvordan reagerer de?

– Noen ganger blir de helt stille. De trenger tid til å reflektere rundt det. Ofte blir det en god diskusjon i etterkant. Det er det jeg ønsker, sier Qaradaki, og legger til:

– Guttene er særlig opptatt av flukten, arrestasjonene, hvordan det er å være i fengsel og henge bak på lastebiler. Jentene er mer bekymret for familiemedlemmene. Hvordan det gikk med dem, sier Qaradaki, som i dag har åtte gjenlevende søsken.

– Min far døde i 2006. Min mor møtte jeg igjen. Det var sterkt.

Vil skape nærhet

I dag ser Qaradaki, som er etablert i Oslo og  far til to små barn på to år og fire måneder, på flyktningestrømmene med stor bekymring.

– Det folk går gjennom, det er så utrolig vanskelig. Også for de som ikke har økonomi til å betale en smugler for flukten. Jeg blir bekymret når de ikke får en verdig mottakelse. Når man ikke ser enkeltindividene, sier Qaradaki.

– Hva er ditt kunstneriske prosjekt i dette?

– Distanse er farlig. Jeg vil skape nærhet, slik at vi bedre kan forstå hverandre. Jeg er ikke ute etter medlidenhet, og jeg vil ikke framstille meg selv som et offer. Men finne menneskelige fellespunkt. Alle har en familie. Alle kan tenke seg hvordan det er å forlate sine foreldre, sier Qaradaki.

– Hva betyr prisene du har fått for deg?

– Anerkjennelse er selvsagt viktig. Nå lever jeg av kunsten. Det er alle kunstneres drøm, sier Qaradaki og legger til:

– Jeg er en historieforteller. Blander alle slags teknikker, og skriver mine egne manus. Jeg ser  ikke på kunsten som en jobb. For meg er den selve livet.