Under byvandringen torsdag kveld nøyaktig 100 år etter bybrannen gikk lokalhistorikerne Ola Gjendem og Bjørn Austigard langt i å konkludere med at brannen var påsatt.

Ja, ikke var det bare én brann denne januarkvelden med orkanaktig vind inn fjorden.

– Jeg tror at verken Bjørn eller jeg ville protestere om noen sa at tre, kanskje fire branner brøt ut, sa Ola Gjendem.

Trolig var det flere brannstiftere, men ingen ble tatt. Det gikk rykter, og en av byens borgere navnga også en person hun mente var skyldig. Men dette utstpillet fikk hun refs for av en myndighetsperson i avisa etterpå.

Mistenkelige branner

I åra før den store bybrannen måtte brannmannskapene i Molde hanskes med en rekke branner, flere var etter alle tegn blitt påsatt.

Blant annet ble det ved flere tilfeller funnet twistdotter som var blitt dyppet i parafin, og puttet innenfor katteluker i brygger langs sjøen. Kattelukene var montert for at byens katter skulle få det enkelt med å holde bryggene fri for mus og rotter.

Bare ved ett tilfelle ble en konkret person tatt. Det var en gang fotspor i snøen kunne følges fra kullageret og ei viss rute gjennom byen. Vedkommende ble utvist fra byen, og bodde seinere et annet sted i landet.

På denne bakgrunnen var det derfor ikke rart om noen mistenkte at storbrannen var påsatt.

Brannkvelden

Byvandringen startet på Gotfred Lies plass kl. 18, som var stedet og klokkeslettet storbrannen tok løs. Det var snø den vinteren, om lag like mye som i år, fortalte Ola Gjendem til Romsdals Budstikke like før vandringen. Men det var langt fra vindstille. Stormen bidro i stor grad til at ilden spredte seg i trehusbebyggelsen.

Brannkorpset rykket først ut til ullvarefabrikken oppe ved elva, om lag der Romsdals Fiskevegnfabrikk holdt til seinere. Mens de jobbet med slokking der, kom melding om brann i Gørvellbrygga, nesten ute ved Storkaia i dag. Der var et kullager i full fyr. Vinden blåste opp flammene til en ildvegg, og gnistregnet føk østover i retning elva. Gnistene antente Mace-gården (der Elvsaas-gården ligger i dag), og raskt spredte den seg ned mot sjøen inn i trehusbebyggelsen i byens arbeiderstrøk, Krubba. Det er om lag der kinoen og telegrafbygget ligger i dag.

Brua brant

Brua over elva var av tre, også den gikk med. Gaster fra marineskipet «Harald Haarfagre» bygde i dagene etter ny bru, som fikk navn etter skipet. Mange kom for å hjelpe. Nabobyen Ålesund sendte mannskap og utstyr, den norske marinen med kong Haakon i spissen, kom. Film som ble tatt opp av kongebesøket, ble vist til slutt under byvandringen.

Telefondamene holdt stand

Brannkvelden var det frykt for at «telegrafen» måtte rømmes, men damene der klarte ikke å bestemme seg fordi instruksen sa at den eldste skulle ta bestemmelsen. Noen evakuering ble det ikke fordi ingen ville være eldst. En stund ble likevel noe utstyr rigget ned og flyttet, slik at telefonforbindelsen med Molde forsvant. Da brannen tok en ny retning og telegrafen ikke lenger var truet, kom stasjonen i drift igjen. I ettertid fikk telegrafdamene stor ros for å ha holdt stand, fortalte Ola Gjendem.

Klokke på sengegavlen

Ola Gjendems bestefar, som han er oppkalt etter, var en av de fire faste i brannkorpset. Ola forteller at bestefaren i åra før bybrannen var så vant til at det brant at han fikk montert branntelegrafen (alarmen) på sengegavlen sin. Hver natt med fullmåne og når forholda var «slik og slik», visste han at det kunne komme utkalling.

I kirka fortalte Rolf Strand om brannvernet i Molde. Korpset hadde to mann på vakt, og to på fri. De hadde 1200 meter brannslange som ble fraktet rundt i to håndkjerrer. Ellers brukte de bøtter og brannseil, som var tekstilduk påsprøytet vatn, for å hindre spredning.

Stor interesse

Ola Gjendem var spent før byvandringen hvor mange som ville komme. Glatte og snøfylte fortau gjorde at han hadde håp om kanskje en person for hvert år – altså 100 personer. Det kom godt over 150. Fra Krubba bar det opp Olsmedbakken med stans ved lyskrysset og innholdsrik orientering. Her tok vandringsledelsen grep og la om ruta videre på grunn av ishålke og surt vær. Stansen lenger vest i byen ble sløyfet, og det lange toget satte kurs for domkirka. Her fikk deltakerne servert resten av stoffet i ord og bilder uten å måtte fryse på seg influensa.