Å gå inn på brannsjef Alf Magne Smørholms kontor er ikke noe for pyser. Det første som møter deg er en beksvart, glinsende bjørn med åpen kjeft, klar til å bite hodet av deg. Bare den som overlever kan trå inn på teppet og se at der - under hodet til en stolt bukk som engang løp bekymringsløs omkring i Tsjekkias fjellsider - der står brannvesenet selv i egen, uniformerte person.

– Velkommen, sier han og flerrer et tilsynelatende vennlig smil. Rundt han er veggene dekorert med hoder og skaller og andre levninger etter store og små som har vært så uheldige å komme i hans sikte.

– Jakt, sier han og klapper den glefsende bjørnen på hodet.

– Jakt er fantastisk rekreasjon. Denne skjøt jeg i Canada i fjor. Svartbjørn. For en opplevelse.

- Sinna bjørn det der?

– Neida, den var ganske rolig. Men det er klart, det var på 40-50 meters hold, så jeg kjente spenningen, ja.

- Du vil ikke henge den opp hjemme i stedet?

– Det er her jeg er sjef. Ikke der.

By og brann

Når han ikke jakter er Alf Magne Smørholm heldigvis mest opptatt av å berge liv. 100 år etter at bybrannen la en stor del av Molde i ruiner er det han som sitter med ansvaret for at det ikke skal skje igjen. Det virker ikke som ansvaret tynger.

– Ærlig talt: kan det skje igjen?

– Jeg har veldig vanskelig for å se for meg en bybrann på samme måte som for hundre år siden. Vi har da lært noe på disse årene. Det er helt andre krav til bygningene nå. Byggeteknikken og dagens krav til brannsikring gjør det mye sikrere nå enn før. Nei, det kan jeg ikke se for meg.

– Man så vel ikke helt for seg Lærdalsbrannen heller?

– Nei, vi gjorde ikke det. Og det er klart at vi må være forberedt på at det utenkelige kan skje. Det vi tydelig så i Lærdal er hvor farlig det er med kombinasjonen brann og ekstremt vær. Og ekstremt vær har vi mye av. Femtiårsflommer, hundreårsflommer, slike ting har vi nesten hvert år. Ekstremt er blitt det normale. Og det er klart at det setter store krav til oss.

– Hva er de største utfordringene for Molde Brannvesen?

– Den siste analysen vi gjorde avdekket at vi hadde utfordringer i tilgjengeligheten til Sekken og vi var heller ikke god nok til å takle hendelser utenfor farbar veg. Men vi gjør noe med det. Den skjønnheten du ser der nede på kaia er et direkte resultat av analysen, sier Smørholm og ser ømt ut av vinduet og ned mot sin siste store erobring, brannbåten «Mare FRDC 12 Firefighter», til nærmere fem millioner kroner.

Brannsjef Alf Magne Smørholm kan ikke se for seg muligheten for en ny stor bybrann i Molde.

– Og vi har skaffet oss ATV for å komme oss fram i Moldemarka og kurset oss opp på urban tauberging. Jeg synes vi ligger bra an. Men fortsatt er det utfordringer.

- Noe som tar fra deg nattesøvnen?

– Egentlig ingenting, jeg kan nok ha mine bekymringer, men ingenting som tar fra meg nattesøvnen. Min største bekymring er vel hvordan vi skal takle en virkelig stor ulykke, dersom det skulle skje. Vi er kjempegode på små og mellomstore hendelser, det er det vi driver med hele tiden. Men en virkelig stor hendelse, om vi er godt nok forberedt til å takle det. Det gjør meg urolig.

- Hva gjør du med det?

– Øver. Vi øver, analyserer, legger planer, øver igjen og forbereder oss på det verste.

- Får du de ressursene du trenger?

– En blir aldri fornøyd i min jobb.

Kranglefant

Det er lett å la seg lure av Alf Magne Smørholms milde ytre. Men de som har prøvd å ta snarveger i brannsikringen, de som har tatt litt lett på forskrifter og lovverk, som har tenkt litt for mye på kostnader og litt for lite på sikkerheten, de oppdager raskt at de har med en beinhard negl å gjøre. På sitt vennlige og avbalanserte vis har han i tur og orden lagt seg ut med det meste av vegvesen, helseforetak, etater, bedrifter, organer og personer som ikke har gjort som han vil. Han får det alltid som han vil. Til slutt.

– Slitsomt å være en sånn kranglefant?

Smørholm ler et øyeblikk.

– Ikke i det hele tatt. Å kontrollere at minimumskravene er oppfylt når det gjelder brannsikkerhet det er noe jeg tar på største alvor. Vi skal være en garantist for at hele samfunnet, private også, følger minimumskravene. Da må vi bruke de virkemidlene vi har. Det plager meg overhodet ikke. Ta Fannefjordtunnelen, jeg kan ikke se for meg et eneste menneske som ville sagt at det var ok om en skolebuss ble innestengt der under en brann og det viste seg at brannvesenet ikke hadde påsett at minimumskravene var oppfylt.

Kravene

Mye har skjedd siden bybrannen, og mye har skjedd siden Smørholm satte seg i sjefsstolen høsten 2004. For hvert år har søkelyset på brannvesenet blir stadig skarpere. Kravene til handling, forebygging, ressursbruk og kompetanse øker for hvert år. Det er ikke den daglige brannslukkingen som er utfordringen lenger. Det er mye mer enn det.

– Utfordringene i dag er helt annerledes enn da jeg begynte.

- Hvilke utfordringer tenker du på?

Brannsjefen setter seg litt lenger fram på stolen og folder hendene.

– Rett og slett at samfunnet ikke aksepterer ulykker og hendelser på samme måte som før. Nestenulykker får i dag store medieoppslag, ulykker med fem-seks omkomne er nasjonale tragedier. En brann som i 1916, det finnes i dag ingen aksept for at det er noe som kan skje. At samfunnet endrer seg skjerper også kravene til oss. Vi har fått stadig strengere krav til å utarbeide analyser, drive forebygging og tilsyn. Jeg synes det er bra. Det gir oss bedre kontroll og oversikt. Litt mindre frihet, men det må vi tåle.

- Så fyrverkeri på nyttårsaften bør forbys?

– Et godt eksempel. Det holder ikke lenger så si at vi må få ha fyrverkeri for det er bare uvettig bruk som fører til ulykker. Nå blir holdningen mer og mer at vi kan ikke akspetere at noen skal miste synet hvert år bare fordi vi skal få lov å holde på med fyrverkeri. Så ja, jeg er helt enig i at privat fyrverkeri på nyttårsaften blir forbudt. Prisen er for høy.

Storkommune

Det er akkurat passe langt fra Molde til Vevang. Langt nok til at Smørholm kan riste av seg jobben på vegen hjem, kort nok til at han får tid til å nyte hjembygda i fulle drag. Han har bodd på Vevang hele livet, bortsett fra noen nødvendige år i Trondheim, Haugesund og i Molde. De årene bare styrket vissheten om at Vevang er det beste stedet på jord. Også samboeren er fra Vevang, og like hjemmekjær.

– Fole fint, sier brannsjefen når han skal beskrive hjembygda si.

Like sterkt forhold har han ikke til kommunen. Er det opp til brannsjefen så flyttes hans kjære Vevang fra lille Eide og inn i en storkommune så fort som mulig.

– Jeg ser store fordeler med en kommunesammenslåing. Da kan vi se helheten, planlegge investeringer bedre, ha en skikkelig rulleringsplan for biler og materielle utstyr. Vi vil få bedre samordning i forhold til kompetanse, få et større fagmiljø. Kort sagt, bli bedre på alt.

– Hvor stor vil du egentlig at denne kommunen skal være?

– Stor-Romsdal vil jeg ha. Det er passe.

Det er ingen som helt vet hvorfor Smørholm ble brannmann. Riktignok finnes det noen som hevder at han allerede som fireåring offentliggjorde sitt yrkesvalg etter å ha sett det lokale brannvesen i full utrykning til en lyngbrann. Selv tror han det er lite bevissthet og mer et sett av heldige tilfeldigheter og gunstige sammentreff som gjorde at det gikk som det gikk.

– Jeg ante ikke hva jeg skulle bli, først etter militærtjenesten bestemte jeg meg for å prøve å bli ingeniør. Jeg kom over en brosjyre hvor branningeniørstudiet i Haugesund lokket med sikkerhetskurs, og da tenkte jeg at her blir det sikkert mye praksis og action. Så jeg søkte. Men da jeg kom til Haugesund var sikkerhetskurset lagt ned. Stor skuffelse. Jeg ble der likevel og fikk med meg en branningeniørtittel tilbake.

Det verste

Han har aldri angret på valget, selv om det er sider ved jobben som innimellom føles blytungt.

– Hva er det verste?

– Jeg synes nok trafikkulykker er de verste. De rammer ofte så urettferdig, helt unge folk som mister livet, eller blir kvestet, helt meningsløst. Alle ulykker og hendelser hvor barn er innblandet synes jeg er tungt.

- Og det beste?

– Kollegaene.

Smørholm ser ut av vinduet igjen.

– Jeg husker første vakta jeg hadde som overordnet i Molde. Den kvelden begynte det å brenne i fengselet. Det opplevdes som veldig dramatisk. Folk innlåst i cellene, en gammel bygning som brenner, du kan tenke deg. Min første vakt, mitt ansvar. Det var litt av en ilddåp, kan du si. Men det gikk bra, og jeg oppdaget en veldig viktig ting på den vakta: Dette er ikke så vanskelig. Fordi det er fantastisk flinke og erfarne folk med på dette laget.

Han tar en slurk av kaffen og kremter.

– Da blir jobben enkel.

Les flere Tett på-artikler: