I politiet jobbet tida mot Kristin Mathisen Austvik. Hos SMISO må hun ta den til hjelp for å støtte overgrepsofre til å mestre eget liv.

1. Hva gjør egentlig SMISO?

– Vi er et lavterskeltilbud, i tillegg til det offentlige hjelpeapparatet. Per definisjon driver ikke Senter mot incest og seksuelle overgrep (SMISO) behandling. Hovedfokus er hjelp til selvhjelp. At overgrepet har skjedd, kan man ikke gjøre noe med. Framtida derimot, kan man være med å påvirke. Vi sprer informasjon om hva overgrep er, forebygger og gir støtte til utsatte og pårørende. Brukeren sjøl sitter likevel med hovedjobben – hvordan skal jeg mestre livet mitt.

2. Hvordan jobber dere i hverdagen?

– Vi tilbyr samtaler uten ventetid og hjelper videre i hjelpe- eller rettsapparatet. Det er ingen henvisning eller ventetid. Ting blir ikke journalført, så det er ikke så forpliktende. Mange trenger å øve seg på å fortelle det til noen, også før man eventuelt går til politiet. Undersøkelser viser at det i snitt tar 17,5 år før en utsatt forteller om overgrepet til noen. Da har traumene fått god tid til å feste seg og gjort mye med livskvaliteten.

I politiet gravde jeg i detaljer. Det slipper jeg nå. Her er det opp til brukerne hva de vil fortelle. Jeg forstår at man sliter etter en voldtekt, uten å måtte kjenne detaljene.

3. Hvor viktig er det å anmelde?

– Vi oppmuntrer alltid til det, men noen trenger tid. Mange anmelder, andre ikke. Vi anbefaler det først og fremst for å komme videre og for at gjerningspersonen ikke skal fortsette å begå overgrep mot andre. Vi dekker uansett konsultasjon med advokat, som på sikt kan bli bistandsadvokat ved en anmeldelse.

4. Hvordan jobber dere med ungdom?

– Å informere ungdom om overgrep er en viktig del av jobben vår. Av 720 niendeklassinger på elleve skoler i 2014 hadde for eksempel 70 prosent aldri hatt om seksuelle overgrep i undervisningen. Det er et paradoks at man fra man er liten lærer at det er livsfarlig å røyke, mens en del må bli voksne for å forstå hva et seksuelt overgrep er.

Vi snakker om grensesetting og utfordrer dem på hva som er greit for dem. At hver enkelt må tenke over det. Og hvis noe ikke kjennes greit, hvorfor gjør de det da? Hvor har de det fra?

Samfunnet og ungdomskulturen er veldig seksualisert i dag. Ungdom i dag kan veldig mye om sex, sånn rent teknisk, men spør vi om hva som er «god sex», vet de ikke. De definerer sex ut ifra porno, som barn og unge i dag har en veldig lett tilgang til via nettet.

5. Hvordan definerer dere overgrep?

– Juridisk deler man det inn i «omgang», «handling» og «atferd» etter alvorlighetsgrad. Spekteret spenner bredt. Det er ikke bare overfallsvoldtekten i parken. Det kan også være å bli tvunget til å se på porno, at noen tar deg i skrittet uten lov eller sender seksualiserte bilder på chattekanaler på nett. Såkalt mildere former for overgrep kan også oppleves veldig krenkende.

6. Hvorfor er russen er egen målgruppe?

– Fordi det er en veldig sårbar periode. Det er fokus på rus og sex, slik vi ser av mange russeknuter. Men blir man voldtatt, er det mindre sjanse for å fullføre og få vitnemål. Festvoldtekter utgjør hele 48 % av anmeldte voldtekter. Det handler om å få et aktivt samtykke, at man verken ender opp som overgriper eller utsatt.

7. Hvordan blir dere mottatt ute på skolene?

– Vi blir jevnt over godt mottatt. Det er mange engasjerte voksne som jobber med barn. Samtidig er det noen rektorer og lærere som kvier seg for å berøre temaet, slik andre i samfunnet også gjør.

Det er viktig å få ut informasjon, sjøl om det kan være mest behagelig å ikke forholde seg til det. I etterkant ser vi noen steder at flere tar kontakt med helsesøster.

Som voksne har vi et ansvar. Vi må tørre å se og tørre å spørre når en unge har det vanskelig: «Er det noe jeg kan hjelpe deg med?» «Er det noen du skulle ønske var annerledes hjemme?» I politiet hørte jeg ofte at «det var ingen som spurte». Én av fem jenter og én av ti gutter opplever overgrep i en eller annen grad. Det kan skje hvem som helst. Da må vi tørre å tro det verste.

8. Hvordan bør man snakke med mindre barn?

– Å sette grenser for egen kropp er viktig. Til egne barn kan man fortelle at det å utforske egen kropp og hva som godt, er helt vanlig, men at ingen andre skal ta deg på tissen eller få deg til å ta på dem.

Man kan snakke om gode og dårlige hemmeligheter. Gode er når man lager en overraskelse til mamma på SFO. De dårlige gir vondt i magen. At noen sier at man aldri skal fortelle noe til noen.

9. Hvorfor er jobben dere gjør viktig?

– Å gi unge handlingskompetanse, at de vet hva de skal gjøre hvis de eller noen de kjenner opplever noe, er kjempeviktig!

Det handler om å trygge barn på at de må ta kontakt med en voksen de stoler på og fortelle. Gjør ikke den voksne noe, må de finne en ny og fortelle til. Og eventuelt enda en ny. Mange voksne er usikre på hva de skal gjøre med informasjonen, også av frykt for å ødelegge etterforskning.

Avhør må overlates til politiet, men still åpne spørsmål. Ta en telefon til barnevern eller politi for å drøfte en bekymring. Skriv ned hva som sies, hva du spurte om og konteksten. I beste fall er det ikke noe, men barnet må oppleve at det blir tatt på alvor.

10. Kan man få et godt liv, på tross av overgrep?

– Ja, det kan man. Hvorfor det går bedre med noen enn andre, er ikke så lett å si. Det vi vet, er at å ha trygge, gode relasjoner rundt seg er vel så viktig som behandling. Vi ligger alle nede med brukket rygg innimellom, men vi trenger støtte fra andre for å reise oss igjen.