I sin kronikk i Romsdals Budstikke 30. juli gir Martine Næss Sorthe en levende begrunnelse for hvorfor hun ikke vil la seg stoppe av terrorfrykt. Hun påpeker helt riktig hvor lav den reelle terrorfare er for den enkelte, og hun beskriver hvordan vår overopptatthet av terror kaster skygger over fremgang og medmenneskelighet i vårt samfunn.

I Norge lever vi i et fredelig og stabilt fellesskap med lite kriminalitet. Sannsynligheten for å bli drept av et annet menneske er svært lav (0,06 % av dødsfall i 2014 skyldes drap). Sannsynligheten for terror er enda lavere, men umulig å beregne statistisk siden vi bare har hatt ett større terrorangrep i Norge. Like fullt møter vi psykologer et økende antall pasienter med terrorfrykt. Og ved en spørreundersøkelse VG utførte i januar i år rapporterte halvparten økt frykt for terror i Norge som følge av siste års angrep i Europa. Hvorfor er vi så redde for en katastrofe som er så usannsynlig?

Terrorisme er politisk vold hvor intensjonen er å spre frykt, derav navnet terror (frykt, redsel).Frykten er ikke bare en bivirkning av de maktgrep som tas i bruk, men en villet effekt. Historien er full av statsledere som har brukt brutale virkemidler for å holde allmuen nede gjennom frykt, såkalt statsterrorisme. Men den moderne bruken av terrorbegrepet beskriver et nytt fenomen som har vokst frem i etterkrigstiden og frem til i dag. Den nye terrorismen utføres av minoriteter som ikke forvalter statsmakten, men som like fullt kan skape innflytelse ved å spre frykt hos sine motstandere.

Den moderne terrorismen var ikke mulig før fremveksten av massemediene. Terrorisme uten journalister, video, bilder og sosiale medier fungerer ikke. Moderne terrorisme begynte for alvor 1950-tallet, og har blitt benyttet i ulike politiske og religiøse kamper. De mest kjente terrorgrupperingene har vært ulike separatistbevegelser i Spania, Irland og Tsjetsjenia, samt både høyre-ekstreme og venstreradikale politiske miljøer. Utover 1990-tallet vokste radikal islamistisk terror frem, med økende brutalitet og bevisst bruk av media. En bestialsk strategi som IS har tatt til det ytterste.

For å oppnå maksimal frykt angriper terrorister der hvor vår psykologi er mest sårbar.

I likhet med våre venner i dyreriket bruker vi mye hjernekapasitet på å overvåke omgivelsene for farer. Vår risikovurdering følger to parallelle systemer. System 1 ligger i den såkalte reptilhjernen, og er hovedsystemet for fryktaktivering. Dette systemt gir en umiddelbar grovsortering av sanseinformasjon og skjer før vi blir bevisst de farer vi oppdager. Eksempelvis en umiddelbar angst ved synet av noe som åler seg mot oss på bakken, eller at vi skvetter ved lyden av et høyt smell bak oss. Disse signalene utløser en umiddelbar aktivering av vårt fryktsystem, og setter oss i en tilstand kalt fight or flight. Dette systemet er svært effektivt for å oppdage fare i vår umiddelbare nærhet. Terror taler direkte til system 1.

Videre blir sanseinformasjon sendt til system 2, som ligger i fremhjernen. Et område som vi mennesker har utviklet langt mer enn andre dyr. I dette systemet kan vi gjøre mer gjennomtenkte analyser av årsakssammenhenger, og vi kan planlegge langsiktige strategier for måloppnåelse. Statistiske sannsynlighetsvurderinger av fare for terror faller til system 2.

Sammen gir disse systemene oss et godt grunnlag for en balansert fryktreaksjon. Vi kan være fordomsfulle og skvetne, samtidig som vi kan overstyre vår redsel hvis fornuften sier oss at situasjonen er trygg. Men denne balansen er ikke alltid så enkel å finne.

Moderne terrorisme har tilpasset seg vår fryktpsykologi og sikter seg inn på tre snarveier system 1 gjør for å vurdere fare. Første angrepspunkt er såkalte tilgjenglighets-heuristikker. Studier har vist at jo lettere noe er å se for seg, jo mer sannsynlig vurderer vi det. Et godt eksempel fra min studietid i Bergen var at mange eldre ønsket å flytte ut av høyblokkene i byen i etterkant av 11.september 2001. Et terrorangrep mot en høyblokk i Bergen var ikke blitt mer sannsynlig, men den levende mediadekningen hadde gjort det lettere å se for seg. Jo mer spektakulære angrepene er jo lettere er det for oss å leve oss inn i det grufulle. I tillegg får slike angrep mye mediaeksponering, som øker vår sannsynlighetsvurdering.

En annen relevant mekanisme er såkalt kontroll-heuristikk. Vi har lett for å tro at ulykker vi selv kan kontrollere er mindre truende enn hvis andre bestemmer over vår skjebne. Vår statistikklesende fornuft vet at bilkjøring er farligere enn å fly, samtidig er flyskrekk mer utbredt enn bilskrekk. En av grunnene til dette er frykten for å gi kontrollen til andre. Mange er også mer nervøse når de sitter på i bil enn når de kjører selv. Terrorisme rammer denne mekanismen med sin plutselige og ukontrollerbare natur. Vi vet aldri når og hvor neste angrep vil skje, og derfor har vi liten kontroll og opplever faren som overhengende og sannynlig.

Videre har vi også en tendens til å danne oss prototypiske bilder av hvordan en truende situasjon eller person ser ut. Vi har kanskje en ide om at terror er mest sannsynlig i storbyer og ved store folkesamlinger. Videre danner vi oss hypoteser om hvordan en typisk kriminell eller terrorist ser ut. Slike standardskjema for fare har begrenset verdi, siden ingen terrorsituasjoner er like. Vi kan umulig sikre oss mot terror. I tillegg kan disse prototypene gjøre oss mer fordomsfulle mot mennesker med en tydelig etnisk og religiøs identitet. En slik fremvekst av paranoiditet og fremmedfrykt hos oss i vesten er en ønsket effekt hos de som ønsker intensivert konflikt mellom grupper i samfunnet.

Terrorister ønsker å skremme oss. Vår fornuft sier at vi bør holde hodet kaldt og tenke rasjonelt i møte med disse farene. Ikke la oss skremme inn i et fordomsfult samfunn med økende avstand mellom folkegrupper. Men så langt ser terroristene ut til å lykkes. Hvordan kan vi best kjempe mot en slik fryktkultur?

Flere psykologer har den siste tiden tatt til orde for en mer ansvarlig mediadekning av terror. Vi ønsker selvfølgelig ikke presse-sensur, men oppfordrer samtidig media til å passe seg for å løpe terroristenes æren ved å elte fryktskapende bilder inn i offentligheten. Samtidig bør den enkelte av oss være bevisst hvordan angst og fordommer utvikler seg i oss. Vi må aktivt ta grep for å ikke la frykten tvinge oss dit terroristene vil.

Vi bør gjøre som Martine. Leve ut våre drømmer, reise ut i verden, ta i mot andre kulturer og skape positive indre bilder over alt det gode som skjer der ute. Verden er like mystisk og vakker som den alltid har vært. Og kjærligheten og respekten mellom mennesker er fortsatt langt mer rådende enn hatet og fremmedfrykten.