Stein Torleif Bjella hadde med ståbass og sag og spilte for de få sist han gjestet Norsk Fjellfestival. Onsdag er hallingdølen – nå kjent som en av Norges beste låtskrivere – tilbake med band, fruktkorg og et lass gode, vonde visu.

– Du har vært på Åndalsnes og spilt før. Husker du noe om hvordan det var?

– Det er noen år siden og var på en låve. Jeg spilte seint på kvelden, altfor seint. Jeg hadde med ståbass og sag, husker jeg, og det var nok ikke så mange som hørte etter. Det passer bedre som det er nå.

– Hvilket forhold har du til fjell sjøl?

– Bor på 750 meter sjøl på Øvre Ål. Jeg er vel en normalbruker. Jeg bruker fjellet en del, mest til fisking. Jeg har ei fiskebu jeg prøver å bruke flittig, går litt tur om sommeren og på ski om vinteren.

– Tar du med fiskestanga når du kommer, og tar ei lita pause eller er det bare full fart til og fra?

– Det blir litt hektisk. Det blir noen timer fri, men vi skal videre til Sekken dagen etter. Stanga blir nok ikke med ... Jeg håper jo alltid litt på én spillejobb hver helg, med god tid før og etter, men sånn er det ikke lenger. Hehe.

– Du fylte Sentrum Scene i fjor – og gjør sikkert det samme til høsten. Hvordan klarer du å appellere til urbane byfolk når du synger om bygdelivet i Ål?

– Jeg tenker ikke så bevisst på hva jeg lager sanger om. Det er bare ting som rører meg sjøl, uten tanke for om det er for de urbane eller for andre. Jeg vet jo heller ikke hvem som er publikum på Sentrum Scene. Det har bare blitt slik. Jeg er fryktelig glad for at jeg kan være spellemann. Det er ei gave.

– Du er blant annet kalt den nye Prøysen. Hvilke musikere/forfattere/diktere ser du opp til eller har blitt inspirert av?

– Av musikere er det mange. Gjennom oppveksten var det mye amerikansk musikk, med CC top, Lynyrd Skynyrd og Tom Petty & The Heartbreakers. Alt det der sto sterkt i bygda. Så begynte jeg å utforske litt mer new wave-aktig, som REM og The Del Fuegos. Så har jeg bare spilt i band og forska, og blitt mer og mer tekstinteressert etter hvert. Jeg var bassist i noen år, før jeg skjønte at jeg måtte synge det jeg skreiv sjøl.

– Det har blitt mange priser de siste åra, ikke minst på grunn av tekstene dine. Når skjønte du at du var aldeles ram på poetisk tekstskriving?

– Jeg skreiv siden jeg kjøpte meg gitar som 16-åring. Jeg skreiv to plater, utgitt i 1996 og 3001, til bandet Tolv Volt som jeg spilte bass i. Vi hadde platekontrakt hos Sony og greier, men det var ikke så stort salg. Vi ga opp det bandet, men plutselig ble det soloprosjekt (takket være at Kjartan Kristiansen i DumDum Boys, som ikke greie glemme hallingdølens underfundige tekster. Journ.anm.) som ble utgitt en måned før jeg fylte 40. Det ble totalt tre album i løpet av fem år. Nå har det gått litt seinere ...

– Men det er et nytt plateprosjekt på gang. Hvordan ligger du an? Tror du stempelet som de «Tause menns talsmann» vil henge ved deg også etter den plata?

– Jeg hadde håpet å få ut noe i høst, men har ingen dato klar. Jeg tenker ikke så mye over det stempelet, det er kanskje riktig eller uriktig. Jeg har vært ganske pratsom her nå, da?

– Nå er 2/3 av billettene i storsalen på kulturhuset her solgt. Hvilke bandmedlemmer tar du med?

– Vi blir fire. Jeg tar med bassist Eirik Øyen som jeg har spilt med med siden den første soloplata, Axel Skalstad på trommer og Geir Sundstøl. Han er en strengekonge må jeg vel kunne si.

– På Sekken, der du spiller dagen etter, er det snart utsolgt intimkonsert. Tida som forbigått artist er forbi for lengst. Hvordan føles det å få leve av musikk? Er det noe du av og til kan savne fra tida med et vanlig liv?

– Jeg er takknemlig for at det lar seg gjøre. Det fineste jeg veit er å lage musikk og få reise rundt med kamerater til mange fine plasser og spille musikken. Jeg føler meg privilegert. Man blir fort avslørt om man går på tomgang, men det kommer fortsatt sanger. Og noe jeg savner? Ja, det er det. Jeg jobbet noen år i lokalavisa mi, Hallingdølen. Det var en fin jobb der man møtte på mange folk og problemstillinger. Og det hadde vært fint for familien å leve et rutineliv, men det gjør jeg altså ikke lenger.

– Du lodder ut ei fruktkorg på alle konserter, på koselig bygdavis. Er det noe mer raumapublikummet trenger å vite før de kommer – eventuelt før de skynder seg å sikre seg en billett?

– Ja, så sant det ikke er store festivalarenaer gjør vi det. Det er plass til drøyt 300 i salen? Ja, da bør vi få til ei fruktkorg. Ellers kan du skrive at vi gleder oss til å komme i gang. Dette er på en måte turnéstart for oss. Det blir fire uker i strekk med tre jobber hver helg. Vi er spente og skal spille alt vi kan.