Vi lever alle med sårbarhetene godt skjult bak forheng og murer. Det kan være vonde minner, forbudte følelser eller skamfulle tanker om hvem vi egentlig er. Vi er naturlig tilbakeholdne med hvem vi slipper inn i dette mest private. Kanskje slipper vi ikke engang inn oss selv. Samtidig er vi relasjonelle skapninger som ønsker forståelse, nærhet og omsorg. Ønsket om kontakt ligger der, men portene inn til våre svakheter og det vonde blir møysommelig regulert av følelser som skyld, skam og frykt. Vi vokter oss vel for å bli avslørt, blottstilt eller invadert av andre. Gudene vet hva som kan skje hvis et annet menneske får se inn til den blodige kjernen av selvet.
Hvorfor er åpenhet så skremmende? Ofte tier vi fordi vi tror at andre vil avvise budskapet, eller verre – avvise oss. At våre tanker og følelser vil medføre for sterkt ubehag for den andre, at den viten vil endre deres oppfatning av oss. Eller at min versjon vil bli utsatt for forsøk på forandring. – Nei, slik var det ikke. Først sa du at jeg var kald, så sa jeg at du lager så mye drama.
Det å regulere og holde tilbake impulser og følelser er sosiale evner vi lærer oss tidlig gjennom samspill med våre omgivelser. Familien, samfunnet og sivilisasjonen krever dette av oss. Gjennom utviklingen fra barn til voksen må vi fortløpende bryne våre opplevelser mot familiens og samfunnets krav til oss, samt at våre følelser blir satt opp i mot følelsene og perspektivene til andre viktige personer i omgivelsene våre.
Andre mennesker korrigerer, avviser, fordømmer og forsømmer våre behov. Dette kaller vi ugyldiggjøring – at din opplevelse/følelse/behov blir underkjent. Noen ganger gjennom tydelige overtramp, som at vi blir bedt om å skjerpe oss, slutte å sutre, eller ganske enkelt med beskjed om at vi reagerer feil. Andre ganger mindre tydelig ved at andres behov har forrang foran våre behov, som at det er viktigere for pappa å rekke jobb enn å lete etter favorittblyanten din.
Å ugyldiggjøre en følelse er ikke nødvendigvis slemt i seg selv. Ofte handler andres atferd ikke om dine behov i det hele tatt, de handler ut fra sitt perspektiv. Så lenge folk er forskjellige, eller i det minste i utakt med sine behov, vil det i alle liv være daglige tilfeller av ugyldiggjøring. Ugyldiggjøring er både vanlig, naturlig og potensielt destruktivt. I de fleste liv skaper slike situasjoner vonde følelser av å ikke bli tatt på alvor, bli misforstått, fordømt eller avvist. Vi er alle mer eller mindre redde for å gråte, for å fortelle om skamfulle sider av oss selv, og for å fortelle våre kjære hvordan vi føler oss. Dette fordi vi har lært oss å frykte kritikk, korreksjon, krangling eller en kald skulder.
Å fortelle om en skjør og sår følelse innebærer en risiko for ikke å bli møtt. Selv å åpne dørene for en profesjonell er en skremmende prosess for de fleste. Mange klienter er spent før sitt først møte med en terapeut. De mest åpenbare spørsmålene man stiller seg er kanskje: – er terapeuten en person jeg kan åpne meg for; – klarer jeg i det hele tatt å åpne meg. Men den virkelige angsten ligger gjerne på et enda dypere plan. – Hva skjer hvis jeg slipper kontrollen og lener all min sårbarhet mot denne andre. Vil jeg bli tatt i mot. Vil hun tro meg, ta meg på alvor, forstå meg?
Terapi er en konstruert situasjon hvor du gis anledning til å fortelle dine historier uten å bli korrigert. Psykologenes kanskje viktigste verktøy er at vi står utenfor klientens liv. Og denne avstanden gjør det mulig for oss å ta inn en historie uten å protestere, nyansere, kverulere, moderere eller debattere. – Ja, du har virkelig kjempet gjennom disse årene du, for at barna dine skal få et annet liv enn det du fikk. Så hvordan har det vært å være deg oppi alt dette?”
I mange terapier er selve medisinen det enkle faktum at et annet menneske er der og tar i mot din historie. Hører den. Føler med deg i ditt perspektiv. Og har plass til alle dine følelser, uten noen motstand eller velmente korreksjoner. Ofte trenger klienter litt hjelp til å sortere sitt liv, strukturere sin historie og kanskje også litt kuvøsehjelp for å kjenne etter hva de egentlig har følt. Og når de uuttalte følelsene kommer til overflaten øker vår forståelse og empati enda mer. Vi kan tåle å se håpløsheten og utmattelsen direkte i øynene, uten å blunke. Som en sjelesørgers evne til å gå helt nært et menneske i den ytterste nød. Uten å måtte forandre eller fjerne smerten. Bare holde den sammen med deg.
I nære relasjoner er vi ofte dårligere til å romme hverandres historier. Vår autopilot har to grunninnstillinger som kan være uheldige. Den første er å gå i forsvar hvis vi føler oss kritisert. Den andre, som også kan slå seg på selv om vi ikke er personlig involvert, er å skulle raskest mulig fjerne problemet. Denne autopiloten går på bekostning av først å gi tilstrekkelig rom til ubehaget som skal fordøyes. Velmente råd om å gå mer på tur, fokusere på alt det positive i livet, korrigere negative tankemønstre, oppsøke psykolog, kan i mange tilfeller være mer ugyldiggjørende enn støttende. Ofte er dette løsninger personen selv vet alt om. Men det var kanskje ikke problemløsning som var bestillingen akkurat nå, men heller å dele litt av smerten med en annen.
Frykten for ikke å bli rommet/tålt gjør at vi alle skjuler visse sider for våre nærmeste. Indre og underkommuniserte sårbarheter er den egentlige drivkraften for mange krangler. Kanskje er det trivielle småting som utløser konflikten, men større fjellmassiver settes raskt i bevegelse. De færreste klarer å krangle hardt om en sak, og den saken alene. Krangelen dyttes av gårde av tusenvis av mer eller mindre relaterte hendelser i vår historie. Vi forsøker gjerne å holde sakligheten og kommer med motargumenter som enten er overfladiske enkelthendelser som hvem som vasket badet sist, eller vi slår over i forvokste generaliseringer som – du prioriterer aldri familien, alt handler om å komme seg bort på tur for deg. – Du er alltid ute etter meg, og vil kritisere meg. Ingenting jeg gjør er bra nok.
Finnes det et bedre alternativ enn å hogge og slå? Vi kan prøve å gyldiggjøre egne og andres opplevelser. De er aldri feil. Denne metoden fungerer best før følelsene har eskalert. Jo sterkere det suser i toppen jo vanskeligere er det å kommunisere godt. Så hvis du virkelig skal gyldiggjøre den andres følelse gjør det så raskt som mulig. Helst før han selv har rukket å kjenne følelsen. – Jeg skjønner godt hvis du synes jeg har vært mye borte i det siste, og at det er litt kjipt. Vær ærlig om egne behov, uten å vri de om til en anklage. La de bare være behov eller opplevelser i deg selv. Anerkjenn forskjeller. Kanskje var det denne forskjellen som gjorde at dere forelsket dere i hverandre for ti år siden.
Målet med en krangel er ikke å vinne, men at dere begge klarer å gyldiggjøre hverandres følelser. Det hjelper lite å ha rett i alle krangler hvis kjæresten ender opp med å finne seg en mer forståelsesfull livspartner.