– Jeg er litt mediesky. Vil heller dytte foran meg de unge spillerne, og liker ikke å være den som får oppmerksomheten.

Mary-Ann Samuelsen Naas (59) vrir på seg. Hun har satt seg på en hard garderobebenk. I gymsalen på Fræna ungdomsskole er det håndballtrening for jenter 15. Det lukter... garderobe.

– Vi skulle egentlig ha trening tidligere i kveld, men jeg var på møte med MHK Elite, som vi har samarbeidsavtale med. Så vi byttet treningstid med noen karer, sier Mary-Ann.

Brå og Akerø

Mary-Ann sa ja til å bli intervjuet. Under tvil. Men, som hun sier: «Det hører vel med.» 59-åringen er nominert som en av fem kandidater til Årets ildsjel.

Kåringa foregår på den NRK-overførte Idrettsgallaen 7. januar, og har allerede gitt henne i overkant mye - mener hun selv - oppmerksomhet. Hun har fått besøk av både skilegende Oddvar Brå og underholdningskonge Dan Børge Akerø. Nominasjonsvideoen der folk oppfordrer til å stemme på henne, høster likes, hjerter og «Vel fortjent»-kommentarer på Facebook.

Fotballkeeper for gutta

Vi suser en langpasning fra Elnesvågen sentrum til Syltesetra. Skrur samtidig tida noen titalls år tilbake. Mary-Ann vokste opp på gard. Med fem brødre og en søster. Til å begynne med var det langrenn og fotball som fikk pulsen opp på ungjenta.

– Jeg begynte å stå i mål for gutta i friminuttene. Jenter drev ikke med fotball den tida. Siste året på barneskolen ble jeg spurt om å være håndballkeeper. Det traff meg umiddelbart, sier Mary-Ann.

Haiketurer

Hun ble stående i buret. Også søsteren kastet seg med i håndballen.

– Vi pleide å sykle til Moakrysset og ta buss derfra. Du må ikke skrive at vi haika, men vi gjorde det av og til, altså. Etterhvert var det Løken transport som ble skyssen vår. De hadde tre biler som kjørte kalk fra Nås til Hustadmarmor. De pleide å plukke oss opp. Foreldre som kjørte? Nei. Sju barn og fjøs... Det var ikke noe som het kjøre og hente den tida, sier Mary-Ann.

– Stor forskjell til nå...?

– Ja, da visste vi ikke hvem foreldrene var. Det var noen lokale ildsjeler som dro lasset. John Brudeseth, som hadde Fræna-ruta, og Løken-familien, som etterhvert hadde fire aktive håndballjenter. De to familien har vært unike. Om vi leide «frenruta» på bussturer, kunne det gå et år før John fikk betaling. Vi måtte vente til vi hadde arrangert dans på Heimhug. Det var sånn vi skaffa inntekter den gangen, sier Mary-Ann.

Årets spiller i MHK

Fjorten år gammel overtok hun trenerjobben for de yngste da Johan Asbjørn Gjendem flyttet. Siden da har hun vært trener for nesten samtlige som har spilt i Elnesvågen Håndball. Fra de som er 2-3 år eldre enn henne selv, til de som er fem år nå. Hun har også vært sportslig leder hele veien, selv om det ikke het det til å begynne med.

I starten var det treninger bare et par ganger i uka. Men da Frænahallen var klar i 1983 ble det oftere.

– Guttehåndballen har gått opp og ned, men jentehåndballen har vært stabil siden oppstarten i 1965. Elnesvågen håndball har produsert mange gode spillere opp igjennom, sier Mary-Ann.

– Hvor lenge spilte du selv?

– Jeg var vel nærmere 40 da jeg ga meg. Jeg har spilt i Elnesvågen i alle åra, med unntak av et år i Molde, i 1981, da jeg var 25 år. MHK var i 2. divisjon, som i dag tilsvarer 1. divisjon, sier Mary-Ann, som kronet oppholdet med en Årets spiller-kåring.

Også Mary-Anns søster, som i alle år har spilt for Elnesvågen, hadde et år i Molde og ble årets spiller.

På banen etter fødsel

– Du tok ikke lange pauser da du fikk barn?

– Nei, det sto til og med i Bygdeavisa om at jeg var på banen få uker etter fødsel. Ungene måtte bare henge på, for mannen min var vår faste bussjåfør fra midten av syttitallet. Sønnen vår var med noen år da vi hadde guttelag, dattera vår har vært med i alle år, bortsett fra da hun studerte i Bergen og spilte for Årstad i 1. og 2. divisjon. Nå har det eldste barnebarnet på fem år begynt, sier Mary-Ann.

Treningsleir på Smøla

Ingen kan beskylde Mary-Ann for å være lat. På dagtid er hun kontorsjef i familiebedriften Samuelsen maskin. På fritiden er hun i Frænahallen, i gymsalen på ungdomsskolen og i møter med MHK. Under håndball-EM satt hun på tribunen og heiet Norge fram til seier. Det går i ett. Så for å få til et intervju måtte vi nærmest dra henne med ut i garderoben under en trening.

– Blir du aldri lei?

– Klart jeg blir sliten og lei til tider. Men for det meste er det bare positivt. Det er flott ungdom og jeg synes det er givende å hjelpe fram dem som har lyst til å bli gode. Det fine med håndball er at det er fri om sommeren.

– Hva gjør du for å lade batteriene?

– Vi har hus på Smøla, barndomsheimen til min far. Det er stedet for å lade batteriene. Men vi har ved flere anledninger tatt med jentelag dit på «treningsleir».

– Så for å lade batteriene tar du med ungdom på treningsleir?

– Ja, det er så trivelig. Batteriene lades jo når man har det kjekt. Det å være sammen med så flott ungdom er en fin måte å holde seg ung på, sier Mary-Ann.

Armhevinger på fingertuppene

Apropos ung. Det oser ikke akkurat forfall av den snart seksti år gamle treneren. Sjøl bedyrer hun at hun ikke trener, hun er bare generelt aktiv, og det hjelper på. Vi finner henne ikke på fjellet eller i et treningsstudio. Men vi har forhørt oss med noen som kjenner henne godt. Blant annet tar hun knebøy mens hun pusser tennene. Og:

– Du tar armhevinger på fingertuppene?

– Ja, alle håndballspillere må klare det. Og gå i spagat. Om jeg kan det? Ja. Jeg må jo vise spillerne hvordan de skal gjøre det. Det er en viktig del av det å være trener.

– Er du streng?

– Ja, det tror jeg. De kan ikke få frie tøyler. Litt kustus må de ha, sier Mary-Ann.

Heimelagde drakter

Mary-Ann mimrer om tida de hadde heimelaga drakter. De klipte ut tall og sydde på sjøl. Hun var nummer 1 eller 12, alt etter som.

– En god nummer én?

– Det vil jeg ikke si, sier Mary-Ann.

– Du er litt sjenert?

– Ja. Derfor tenkte «å nei!», da jeg ble nominert til Årets ildsjel. Og det neste jeg tenkte: «Jeg håper jeg ikke vinner.» For da må jeg holde tale, sier Mary-Ann.

– Kan ikke telle timer

Men Mary-Ann møter opp i Vikingskipet 7. januar. Og vinner hun, så får det stå til. Hun har jo 45 år å vise til. Trenger vel ikke si så mye da.

– Hvor mye tid har du brukt på håndballen?

– Jeg kan ikke telle timer. Han jeg bor sammen med synes jeg bruker vel mye tid. Og det gjør jeg. Men det er ikke om å gjøre at han får det svart på hvitt.