Jeg fant noen gamle bilder i forrige uke. Der står jeg med barnevogn, på hverdagstur, og har helt tydelig lagt stor innsats i hår og påkledning. Hvorfor? Det tenker jeg nå, ti år etter. Hvorfor dolle seg opp for å trille en tur i nabolaget? I bakspeilet virker det meningsløst. Men da – hva var det som fikk meg til å føle det nødvendig? Kanskje noe jeg hadde lest i et blad, eller sett på TV, hadde virket inn. ”Inspirert meg” som det heter, særlig i sosiale medier.
Vi hadde ikke så stor bruk av sosiale medier den gangen. Vi hadde ikke begynt å oppdra hverandre på Facebook sånn som vi gjør nå.Facebook handler jo for mange om å poste hverdagsidealer. Kanskje vi bare vil oppdatere venner og halvkjente om hvordan det går med oss – men mellom linjene ligger jo normen for hva oppegående folk gjør – og ikke gjør. Vi poster jo ikke det som ingen skal se.
I klasserommet underviser jeg om noe som kalles ubevisst mediepåvirkning. Det handler enkelt forklart om at medieuttrykk kan påvirke oss på en annen måte enn forutsett. Det kan for eksempel handle om at bloggere som bare vil fortelle om hvor glade de er for å ha fått rettet på nesa si, egentlig bidrar til å skape et press på andre. Eller hvordan alle postene om perfekt familieliv kan få den uten perfekt familieliv til å føle seg komplett ubrukelig. Selv om ikke det var meningen.
Sosiale medier oppdrar oss i rett og galt. Det kan virke utrolig provoserende.
Men i dette har vi også en fin mulighet.
Vi har nettopp avsluttet årets Bjørnsonfestival. Jeg ble så grepet av et foredrag om ytringsfrihet, av Asieh Amini og Ingrid Storholmen. Amini brakte innblikk fra hverdagsliv i Iran. Hun fortalte om hvordan unge der kan henrettes, og av grunner som for oss virker uforståelige. Det var så godt formidlet. Jeg så at elever på stolene rundt meg satt i stillhet og tok det inn. I klasserommet vårt etterpå gikk debatten med høyt engasjement – hvorfor skal det være mulig for styresmakter å fortie overgrep mot mennesker? Vi har jo internett! Folk må jo for helvete få vite om at dette skjer, så det kan stoppes!
Sensurens grimme virkelighet sank inn, det var spesielt å være med på.
For elevene mine er det virkelighetsfjernt å ikke bli hørt.
Det kan kanskje virke lett å undervise om ytringsfrihet, men når elevene har vokst opp med den er alternativet vanskelig for dem å virkelig forstå. Hvor lett er det ikke for dem å hevde sin mening? Juble? Protestere?
Slik er sosiale medier blitt et viktig verktøy, og ikke bare bolleoppskrifter og sminketips.
Betingelsen blir jo at sosiale medier ikke sensureres.
Men så sprakk bobla, forrige helg. Facebooks regler for sømmelig innhold gjorde at de sensurerte det ikoniske krigsfotografiet av den lille jenta som løper fra napalm-bombene i Vietnam. Vi har alle sett bildet, og den gangen det først ble publisert, ga det en hel verden et søkk i magen - fordi det synliggjorde krigens virkelighet, på nært hold. Det skapte vilje til å forandre ting. Fortsatt står bildet som et ikon i fotohistorien. Men det inneholder nakenhet, og det aksepterer ikke Facebook – så de fjernet det. Etter massivt press – mye fra norske maktmennesker i politikk og presse – snudde Facebook og lot bildet bli stående. Den avgjørelsen tok forsidene på norske aviser. Hvorfor var den avgjørelsen så viktig at den fikk plass på tabloidavisers forside? Bare fordi norske maktmennesker var involvert? Kanskje ikke bare. Jeg håper saken nådde fram fordi det skurrer hos oss alle, når sensuren rammer. Selv om vi liker Facebook ganske godt, tolererer vi ikke at relevant informasjon hemmes i å flyte fritt.
Vi er alle aktører når demokratiet spilles ut på den måten. Vi kan alle taste og klikke oss i retning av åpenhet og transparens. Like eller ikke like, dele eller ikke dele, kommentere, poste eller ikke poste. Jeg tror vi blir stadig flinkere til å bruke mulighetene, og kanskje blir vi også mer og mer bevisste?
Kanskje blir det amerikanske presidentvalget et barometer på hvor stor makt sosiale medier har. Hvis TV-reklamer og plakater spiller hovedrollen i hvordan velgerne påvirkes, blir det etter alt å dømme den med størst reklamebudsjett som vinner valget. Hvis en verden av vanlige folk med tastatur har mest å si, er kanskje resultatet av valget mer åpent? Jeg venter i spenning.