For en stund siden annonserte en kar på Facebook at han hadde søyer og vær til salgs. Mon tro, tenkte jeg, om man kunne slå til på denne om man var værsjuk? I så fall er det mange nordmenn som er utelukket. (I tillegg til at mange er utelukket fordi de ikke har noe sted å ha dem og ikke har tid til å følge dem opp, klippe dem, slakte dem og alt det andre ulne arbeidet som følger med det å ha sau, selvsagt).

Men værsjuke, ja. Det kommer vi til å få mye av framover. Sommeren (en ganske bra en) er over. Nå er det høst. Løvet faller, stormene står i kø, regnet drypper, mørket senker seg over kvelder og morgener. Ikke det at værsjuke er klassifisert som en diagnose. Men det har i det minste en egen forklaring på Wikipedia. Det er ikke alle forunt. Og der kan man lese:

«Værsyke er en populærbetegnelse på visse kroppslige eller psykiske reaksjoner på endringer i været og/eller trykkforandring. «Værsyke» er dokumentert å oftere ramme kvinner enn menn», står det.

Med link til både «kvinner» og «menn», i tilfelle noen skulle være i tvil om hva det skulle være – det har sin egen forklaring på Wikipedia det også.

Jeg tør påstå (uten å ha vitenskapelig belegg for det, naturligvis, det krever heldigvis ikke denne spalten) at nordmenn er det folkeslaget i verden som er mest opptatt av været.  Kanskje fordi vi har så mye av det. Fordi det skifter så fort og fordi det er så innmari ulikt fra sommer til vinter, eller fra morgen til kveld, for den saks skyld. Du kan gå ut på morran med en fin kjole og komme hjem med en fin, våt kjole.

Været er en sikker «vinder» for å drepe tid med folk du egentlig ikke har så mye til felles med. For verre enn lavtrykk er den trykkende stemningen som oppstår når ingen helt vet hva de skal si. Men været brukes ikke bare til småprat. Vi nordmenn setter av tid til å prate om været, spesielt når regnet bøtter ned. For eksempel vil jeg og andre fra Østlandet ofte ha det til felles når vi plasker oss gjennom lange vestlandsværperioder at vi kan konkludere med at «vi har til og med VALGT å bo her».

Jeg skjønner godt han som ville gi bort Vestlandet. Jeg vil gi det bort sjøl også i perioder. Til en sydhavsøy, kanskje. Men det hadde sikkert blitt for varmt. Vi klager jo på været uansett.

De siste åra har jeg begynt å være obsternasig. Jeg tar det personlig når været blir dårlig. «Jasså, VÆRET? Du plasker til igjen? Det skal i alle fall ikke stoppe MEG!» Og så tar jeg en løpetur, mens jeg kikker opp på de tunge, grå skyene og ler med galmannslatter mens mascaraen renner nedover kinnene (ok, det siste var litt overdrevet. Men jeg gliser hvertfall mens jeg tenker: «Nå viste jeg været, nå!»)

Og best av alt: dette med å trene ute i regnet har vist seg å være herlig forfriskende. Anbefales! Det var kanskje litt ulurt den gangen jeg gikk opp på snaufjellet og det begynte å lyne i tillegg. Spesielt når man ser hva som skjedde med den rein-flokken på Finnmarksvidda nylig. Snakk om reinspikka uflaks!

Det var ikke rein på fjellet den dagen, bare regn. Og jeg kom velberget ned uten å bli rystet av torden eller truffet av lynet. Men jaggu om jeg følte meg oppladet!