Hver dag flyr sola over horisonten, nye himler og nye ark deles ut. Nye situasjoner oppstår, med valg som skal tas, inntrykk som skal erfares. Og i denne lille lommen av nåtid lever vår eksistens, ikke i går, ikke i morgen.

Straks øyeblikket driver forbi her-og-nå-tidspunktet glir det over i den forsteinede historien. Det antar form av forseglede kapitler i din historie, utenfor din makt. Livets elv renner bare en vei, og fortiden er som den er.

Vi støter borti mye dritt på vår ferd ned langs livet. For de fleste havner totalen på pluss, men vi vil alle oppleve dyp smerte som setter vår psykologiske styrke på prøve. Oppkastsyke så vond at du bare vil dø, gnagende kjøttetende angst for monstre og overfallsmenn, våkenetter med vonde tanker om katastrofer som kan ramme deg, årevis med prestasjonsangst, sterke komplekser over egen kropp, måneds-/åresvis med dyp kjærlighetssorg, vond tvil over egne evner og verdi, savn etter det du har mistet og sorg over det du aldri fikk.

Alt dette helt normalt i alle liv. I tillegg risikerer du å oppleve uforutsette tragedier som seksuelle overgrep, vold eller annen urett. Og til slutt skal du dø alene. Rett brutalt, vil noen si.

Måten vi velger å forholde oss til elendigheten på kan bli avgjørende for hvor godt vi evner å bearbeide vonde livshendelser. Fornektelse er en naturlig del av enhver bearbeiding. Sjokket og den desperate kampen mot å innse det vonde som har hendt. Men ikke all lidelse lar seg fornekte i lengden. Skulle du bli fanget i en malstrøm av unngåelse kan det fort utvikle seg en langvarig kamp mot naturlovene.

De fleste vonde hendelser bearbeider vi uten større vanskeligheter. Vi erkjenner smerten, vi reagerer og gjør mer eller mindre vellykkede forsøk på å løse problemer, si fra, korrigere, ta igjen. Og så lenge utfordringene blir erkjent, løst, bearbeidet og fordøyd, kan vi psykologer stå på lang avstand og nikke anerkjennende.

– Fint. Den kjærlighetssorgen var tøff, men han kom seg sakte men sikkert gjennom den. – Hun plages fortsatt av vonde minner fra den grusomme natten, og hun vil kanskje aldri bli like trygg som hun var, men hun fortsetter like fullt å unne seg gode ting i livet.

I alle liv oppstår det vonde hendelser vi ikke finner oss i. Skjebnen slår oss i trynet med en kald kjøttfull knyttneve.

– En gang elsket jeg deg høyere enn alt, høyere enn Store Venjetind, men hvor hardt jeg enn leter klarer jeg ikke å finne igjen den følelsen. Øyeblikk hvor følelsene passerer en terskel for hva vi tror vi tåler.

– Nei, dette må ikke skje. – Denne smerten må gå over. Det være seg kjærlighetssorg, angst, avvisning, krenkelser, voldtekt, urett, dødsfall, sykdom, psykisk lidelse eller kroniske smerter. Vi vil bare bort, få fred, få hevn eller aller helst skrive om historien.

Men kan vi endre fortiden? Kan vi fornekte det vonde, hvis vi bare anstrenger oss hardt nok? Kan vi nekte oss selv vonde følelser eller påtrengende ubehagelig minner? Hun kommer aldri tilbake. Du ble voldtatt. Barnet ditt døde. Du knakk nakken. Du har kreft. Og all denne dritten smerter. Den er ikke til å holde ut. Med mindre du holder ut – og kommer ut på den andre siden.

I dialektisk atferdsterapi jobber man aktivt med hvordan mennesker forholder seg til kriser og langvarige livssmerter. I deres modell skiller de mellom fire strategier for problemhåndtering.

1. Løs problemet, få en slutt på elendigheten.

2. Prøv å se problemet fra en annen side, kanskje få tak på en mer konstruktiv følelse. Snu problemet til en mulighet.

3. Aksepter problemet.

4. Forbli ulykkelig.

I noen tilfeller står vi ansikt til ansikt med smerte og ubehag vi ikke kan fjerne. Tragedier vi ikke kan løse. Den motstanden vil bare gi deg økt smerte. Det er som det er. Og akkurat slik skal det være. Det finnes ingen alternativ fortid. Len deg mot livet ditt. Du har ingen andre å velge mellom. Du skal på ingen måte måtte like plagene dine, men må akseptere de for å kunne komme videre på din ferd.

Fremfor å la deg fange i en livslang kamp mot urett i fortiden og altoppslukende smerte, oppfordres deltakerne i dette programmet til å lene seg mot deres liv, og deres plager. Skal du komme deg ut av kvikksanden nytter det ikke å kave seg tilbake på land. Du må hvile hele din kropp ned mot det ubehagelige dypet. La hele kroppen være i kontakt med dette ukjente og vonde. Først da kan du håndtere situasjonen din.

Aksepter at du har hatt en tragisk barndom. Mange har hatt det. Ikke sloss mot virkeligheten. Aksept gir deg et overblikk over handlingsrommet ditt. Hvor står jeg nå, sånn helt realistisk og ærlig? Hvilke utfordringer har jeg? Og ikke minst, hvilke muligheter har jeg? Hva kan jeg gjøre noe med, og hva kan jeg ikke?

Hvordan kjennes det ut å akseptere – at kampen er over? Du skal ikke lenger sloss, fikse, forhindre, forhandle eller endre. Ingen flere fortvilte utredninger, søksmål og bitre grublerier over det store hvorfor?

Du skal akseptere. La det ligge. Forholde deg til det som er, ikke det som burde vært. Kanskje utløser det tristhet å akseptere at man ikke fikk det man fortjente som barn. At man har blitt utnyttet av egoistiske mennesker.

At man nå befinner seg i et liv hvor smerter og psykiske plager skygger for solen. Men du har i det minste kommet deg løs fra en slimete seig klase av kvist, gjørme og døde dyr, og er på vei videre nedover elva. Den har fortsatt mange nydelige partier før den renner ut i det store havet hvor alles elver møtes.

Aksept er ikke det samme som å like det du står i og den du er. Det handler om å være der du er og se det som er, fremfor å stå fast i slik det burde vært og den du burde være.

Du er i denne situasjonen. Du har ikke bedt om dette. Du synes ikke noe om det. Men det er det det er. Og du kan ikke endre på skjebnen. Du skal gjennom den. For å bruke Nietzsches ord: Velg din skjebne. Bli den du er.