Ikke la deg rive med. Det er det viktigste, sier Isfjordens store skisønn, sølvvinneren fra VM i 2003, og ser utover Moldepanoramaet som bretter seg ut i all sin prakt.

– Hvis du faller for fristelsen til å holde for høg fart opp til Tusenårsvarden, da kan du få veldig dårlig opplevelse.

– Greit. Ikke fall for fristelsen. Andre gode råd?

– Skikkelige sko. Gode såler. Det er myr, det kan være glatt. Ha med godt med vann. Sett deg et realistisk mål. Og ha det gøy.

– Hva med oss som bruker å møte veggen?

Bjerkeli ler.

– Det er akkurat det. Hvis du følger mine råd så møter du ikke veggen.

Vi er på Varden. Her skal løperne passere den siste av sju topper, før de legger ut på det siste strekket ned til målpassering ved museet. Det er tredje gang løpet arrangeres, og det er en dundrende suksess.

I år kan det faktisk bli over 1000 deltakere.

– Nesten ufattelig, sier Håvard Bjerkeli. Han var med på å lansere terrengløpet i 2015.

– Da tenkte vi at dette er ganske sært, hvor mange har vel lyst til å springe en halvmaraton oppe i lia her. Fikk vi hundre påmeldte ville vi være superfornøyd. Men det bare røsste på med deltakere. Vi måtte trykke opp nye startnummer helt til starten gikk.

– Hvorfor har det tatt av?

– Jeg tror det er en totalgreie. Vi er inne i en løpebølge, og i en fjellbølge. Folk bruker fjellet til å holde seg i form. Dessuten er moldefolk patrioter og veldig stolt av marka, det er stas å bruke den. Og så er det tracking. Legge ut hva man har løpt, skryte og bauske litegrann etterpå.

– Hva med å bare gå i fjellet?

– Oppe i mitt hode er det å springe på fjellet faktisk litt feil. Før var fjelltur å gå til en topp og ned igjen, med gode fjellsko og litt stor sekk. Nå er det lette joggesko, en bitte liten sekk og fire topper. Vi er blitt veldig utålmodige. Da jeg var liten, så vi på Skomaker Andersen og syntes det var helt topp. Hvis du setter en unge til å se Skomaker Andersen nå så går det ikke lang tid før det er fryktelig kjedelig.

– Hvor blir det av naturopplevelsen i all løpingen?

– Når jeg springer sju topper, er det ikke mye jeg får med meg av naturopplevelse. Det er minimalt. Jeg konsentrer meg om å ikke snuble og å følge med på pulsen. Jeg kunne like gjerne sprunget i gatene i byen. Å gå, eller sitte på post under elgjakta, det er noe helt annet.

– Når du sitter på elgpost og sånn, hva tenker du på da?

Bjerkeli ler og ser ned på byen langt der nede.

– Jeg filosoferer. Tenker på jobb, unger, oppdragelse, framtida, fortida, alt jeg har opplevd, store og små tanker. Det er en ro som jeg nesten ikke finner andre steder.

I fjor var vinnertida på Sju Topper omtrent 1 time og 50 minutt. Bjerkeli håper han kan presse seg inn en halvtime etter.

– Med andre ord, du har absolutt ingen vinnerambisjoner?

– Nei, jeg har ikke sjans. Jeg er 95 kilo. Den som skal springe fort her må være liten og lett. Men jeg skal slå boren min, Børge, og Øystein Nesset, en kollega på jobben. Da er det greit.

Hadde kona, Marit Roaldset Bjerkeli, tidligere verdenstoppen i sprintlangrenn, stilt til start, så kunne det blitt et interessant familieoppgjør. Men hun er bortreist denne helga.

– Da unngår du å bli slått av henne?

– He-he. Akkurat det hadde vært tøft. Men ellers er det ikke så farlig å bli slått lenger.

Det er fortsatt sinnssykt artig å vinne, men ikke verdens undergang å tape.

Andre ting er viktigere.

– Hva da?

– Å være med ungene. Trigge dem lite grann, se de beherske ting, får mestringsfølelse og opplever framgang. Det er mye viktigere enn å beherske ting sjøl.

– Viktig at ungene blir flinke i idrett?

– Ikke nødvendigvis. Det viktige er at det er artig og de opplever mestring. Men både jeg og kona har hatt utrolig flotte opplevelser gjennom idretten, og hvis vi kan hjelpe ungene til å oppleve noe av det samme så ville det være fantastisk.

– Hvis du skulle plukke fram det viktigste øyeblikket i din karriere?

– To ting. Sølvmedaljen i 2003 selvfølgelig. Medalje i et internasjonalt mesterskap, det er det en drømmer om hver eneste tunge treningsøkt. Men stavbrekket i OL året før er også et veldig viktig øyeblikk.

I OL i Salt Lake City i 2002 var Bjerkeli i kjempeform. Vant prologen og var storfavoritt til gullet på skisprinten. Men på oppløpet i semifinalen – med full kontroll på konkurrentene – fikk han staven inn mellom skiene, den brakk og Bjerkeli var ute.

– Jeg trodde ikke de var sant. Tenkte hvorfor nå? Hvorfor ikke på treningen i går? Det var maks uflaks, men det ga meg også maks motivasjon. Revansjelyst. Det hadde kanskje ikke blitt noen VM-medalje året etter uten det stavbruddet.

– Så det var bra den brakk?

– Det viser i alle fall kontrastene i idretten. Som i livet ellers.

Bjerkeli er blitt beskrevet som en typisk vinnerskalle. Aldri best på trening, men alltid å regne med i de virkelig store konkurransene.

– Hva tenker du om det begrepet?

– Jeg tenker at det er en som faktisk presterer sitt maksimale når man skal. Det er mange som vinner intervallene på trening, men blir nummer fire i konkurransene. Jeg vant aldri en intervalløkt, men greide å ta ut maks når det gjaldt.

– Hva kommer det av? Oppveksten i Isfjorden eller genene eller hva?

– Er vel en kombinasjon. Jeg vokste opp i en idrettsfamilie, Jeg gikk på ski, kjørte alpint, hoppet, løp orientering, friidrett, fotball, håndball, var stort sett innom det meste. Jeg fikk leike meg god. I dag er det en spesialisering mye tidligere.

– Hva synes du om det?

Bjerkeli er langrennstrener for barn i MOI.

– Hvis jeg er forkjemper for noe som helst så er det allsidighet i barneidretten. Det er utrolig viktig. Jeg sender sønnen min på turn, ikke for at han skal bli god turner, men for å få en allsidig grunntrening som vil være verdifull uansett hva han vil drive med.

Håvard Bjerkeli måtte legge opp som 28-åring, da han normalt hadde hatt de aller beste idrettsårene foran seg. Årsaka var revmatisme. På mange måter var det naturstridig at han kunne prestere på et så høgt nivå som han gjorde.

– Den knallharde treningen var vel årsaka til at ikke fikk det mye tidligere. Men etter hvert var det ikke noe valg.

Gradvis har plagene blitt sterkere.

– Jeg har Bekhterevs, og må leve med smerter i håndledd, kne, skuldre. Det er to behandlingsmåter, medisiner og trening.

Bjerkeli har holdt flere foredrag om sjukdommen og treningen for å holde den i sjakk, blant annet for sjukepleierforeningen og med prinsesse Märtha Louise som tilhører.

– Kan mine erfaringer hjelpe andre som har de samme plagene så er det veldig bra. Det er bare å ta kontakt.

Det er drøyt ti år siden Håvard Bjerkeli la opp. Da sto han uten jobb og uten særlig utdannelse.

– I intervju den gang virket du ikke spesielt bekymret for framtida?

– Jeg har faktisk tenkt på det etterpå, det var merkelig hvor sjølsikker jeg var. Marit var gravid, jeg hadde sluttet på ski, vi hadde kjøpt oss hus, flyttet til Molde, ingen av oss hadde jobb. Jeg burde nok kanskje vært litt mer nervøs. Men det gikk bra.

– Hva fra toppidretten har du tatt med deg videre?

– Kanskje det å jobbe langsiktig. Og du bygger en sjøltillit av å være en av de beste i verden. Og jeg har med vissheten om at uansett hvor du kommer fra så er ingen hindring for å nå så langt du vil.

– Men det hjelper å komme fra Isfjorden?

– Jo, det er klart. Det gjør det.