Da Unni Wilhelmsen landet på Molde lufthavn Årø på vei til fredagens konsert på Angvik gamle handelsted, snudde hun seg og så at noen manglet.Jo Nesbø, Lars Jones og Magnus Larsen var ikke bak henne.

Nesten moldenser

Wilhelmsen har landet på Årø mange ganger siden hun fikk jobben som gitarist i Di derre. Noen har til og med nevnt at hun er i ferd med å bli for moldenser å regne. Hun er i hvert fall godt inne i varmen hos en befolkning kjent for å være skeptisk til fremmede. Men slik har det ikke bestandig vært.

I 2013 ble det kjent at Wilhelmsen tok over som gitarist i Di Derre etter at Knut Nesbø gikk bort. Det ble ikke tatt like godt i mot av alle. På Twitter raste debatten på sitt sedvanlige vis, og en bruker skrev: ”om ikke verden går lukt til helvete fra før, så skal Unni Wilhelmsen spille i Di Derre.” – Da måtte jeg le. Jeg skjønte hvor viktig bandet var for folk. Men jeg har sett at twitter-brukeren har angret i ettertid og innsett at han tok feil. Det gikk veldig bra, sier hun.

Til Angvik

Wilhelmsen sitter backstage på Angvik gamle handelset med noe som må være artistbransjens mest beskjedne raider. Tre cider og en pose tyrkisk peber. Fredagens konsert er for lengst utsolgt, og det snakkes om publikumsrekord i storsalen.

Det lille ekstra

Før 2013, kjente de fleste henne som en låtskriver og musiker med visepreget popmusikk. Flere har nok grått øynene røde av kjærlighetssorg til mange av Wilhelmsens melankolske låter. Nettopp derfor tror hun at publikum klarer å skille mellom solo-Unni og ”hu derre” i Di Derre.

– Jeg har holdt på så lenge at ingen klarer å forveksle oss. Når jeg spiller med Jo (Nesbø journ.amn) som er skikkelig kjendis, og vi flyr til festivaler i helikopter, spiller jeg ut hele den popstjerne-greia til punkt og prikke. Da tar jeg ikke på meg de Hennes & Mauritz-solbrillene til 49,90, men finner fram det største og dyreste paret jeg har, sier hun.

Mens på solo-konsertene handler det om å kommunisere med publikum. – På konserten i Angvika ønsker jeg å gjøre alle til lags. Jeg snakker ofte mye mellom låtene, og liker å forklare betydningen bak låtene. Enkelte kan kanskje mene det blir for mye prat, men da pleier jeg å si at de får sette på Spotify og høre gjennom låtene der. Jeg føler folk fortjener litt ekstra for billettpengene, sier hun.

To yrker i ett

Wilhelmsen forklarer at å spille med Di Derre og solo er to yrker i ett. – Å være musiker innebærer å gjøre de små og de store konsertene. Å spille på Angvik gamle handelsted er som en sjokoladetrøffel, mens å spille på et utsolgt Color Line stadion under Jugendfest er som verdens største biff. Begge dele er mat, sier hun. Wilhelmsen er glad i metaforer. Bandmedlemmene kaller henne for metafordronningen. Men hun understreker at hun slettes ikke er noe Aune Sand. – Mine metaforer gir mening. Jeg gjør det for å krydre språket. Alt blir mer forståelig med en god metafor, sier hun.

Første gang vi møtes

Det er på solo-konsertene hun føler seg mest hjemme. – Det er dette her som er meg. Det er dette jeg har brukt 20 år på å få til. Jeg har også brukt 20 år på å få folk til å være stille i en og en halv time. Selv om det har blitt lettere med åra. Både publikum og jeg har blitt eldre, sier hun. I 2015 var hun med i Tv2-programmet ”Hver gang vi møtes” hvor kjente musikere samles og tolker hverandres låter. Etter deltagelsen merket hun en oppsving i antall publikum på konsertene sine. – Jeg elsker å spille konserter, uavhengig av hvor mange som er til stede. Men det er klart det er kjekt å ha utsolgte lokaler, sier hun. Under konsertene pleier hun å be alle som er på konsert for første gang om å rekke opp hånda. – De siste gangene har rundt 80 prosent rukket opp hånda. Da kaller jeg dem for tv-slaver, sier hun.

Klar med knallrøde støvletter

En mann kommer inn backstage og forteller at Wilhelmsen skal på om fem minutter. Hun spretter opp og finner fram et par knallrøde støvletter. – Støvlettene er så vonde at jeg ikke klarer å gå i dem. Derfor tar jeg de på rett før jeg skal på scena, sier hun og går inn i den fullsatte storsalen. Der sitter 150 forventningsfulle publikummere klare til følelsesmessig berg- og dalbanetur i Unnis univers.