Joda, vi har fjorden, fjella og fotball. Men når jeg en gang skal gjøre opp regnskap over mine år i Molde, vil jeg også trekke fram de mange utrolige konsertopplevelsene. De fleste i regi av Moldejazz.
Med en stemme bare en mor kan elske har jeg sunget med da Bob Dylan dro "It Ain't Me Babe" blant bjørketrær på Romsdalsmuseet, jeg har kost meg glugg ihjel da Willie Nelson tok med seg skrangleorkesteret i gymsalen på Idrettens Hus, og jeg har sittet med gåsehud og hørt Jan Garbarek. Paul Simon, Leonard Cohen, Sting, Joe Cocker, Santana, Eric Clapton. Kunne ha nevnt flere. Alle de gamle gutta. Og nå kommer altså en av de aller siste legendene. Hjem til oss her oppe i Molde.
Fra militæret til plena til Johnny Cash
Historien om Kristofferson er fascinerende. Besteforeldrene var svenske, og faren Lars Henry var yrkesmilitær. Det ble også sønnen Kris(toffer). Han rakk å bli kaptein i det amerikanske forsvaret før han stempla ut etter bare fire år. Da var han fallskjermjeger og helikopterpilot. Han tok mastergrad i litteratur før han til familiens fortvilelse brøt med alt for å satse på å bli låtskriver.
I ettertid må vi vel si at det var et greit valg. Låtskriverkarrieren ble kronet da han ble innlemmet i Songwriters Hall of Fame i 2006. Men vegen dit var kronglete. Det første målet var Johnny Cash. Han tok vaktmesterjobb i platestudio for å få kontakt med den store countrystjernen på den tida. Oppmerksomhet fra ham fikk han først da han tok helikopteret og landa i hagen til en lyn forbanna Johnny Cash... Det startet ikke bra - men endte i suksess for dem begge. De ble både kolleger og hadde et nært vennskap i flere tiår. Blant annet gjennom samarbeidet The Highwaymen - en sammensatt supergruppe med Willie Nelson, Johnny Cash, Waylon Jennings og ham sjøl.
Me and Bobby McGee
Jeg skal innrømme at jeg ikke visste om Kris Kristofferson før jeg studerte platecoveret og fant ut at det var en K. Kristofferson som hadde skrevet "Me and Bobby McGee" for Janis Joplin. Dette var tidlig på 1970-tallet og lenge før Google var påtenkt, så researchen foregikk på baksiden og innercover av LP-plater. Da jeg så at han også hadde skrevet for Johnny Cash, skjønte jeg at det måtte være en sværing.
Neste gang jeg hørte om Kris Kristofferson var da jeg dukka inn i min første Bob Dylan-periode. "Knockin' on Heaven's Door" er opprinnelig filmmusikk til westernfilmen "Pat Garret and Billy the Kid", og her spilte Kristofferson rollen som Billy the Kid.
Skuespiller med Golden Globe
Det satte fart på skuespillerkarrieren, og jeg husker jeg så Kristofferson og Barbara Streisand på Molde kino i den sukkersøte musikkfilmen "A Star is Born". Det endte med Golden Globe, og flere filmer fulgte. Sjøl likte jeg best "Convoy" der han spilte mot Ali McGraw i 1978.
Jeg kjøpte noen av platene hans i åra som fulgte - blant annet en duettplate med countrystjerna Rita Coolidge som Kristofferson var gift med fram til 1980. Etter at vi fikk Spotify, har jeg putta ham inn i en del spillelister.
Gjorde alt for å dø tidlig
Nå er han snart 80 år. Med det livet han har ført, er det en prestasjon i seg sjøl. Han snakket litt om det da han ga ut plata "Feeling Mortal" for fire år siden.
- Jeg rulla rundt med biler og vraket motorsykler, jeg drakk og gjorde alt jeg kunne for å dø tidlig. Men det virka ikke.
På den plata har han tilegnet en låt til "Rambling Jack" Elliott. Han er enda eldre (blir 85 i sommer) og en litt mindre kjent legende for oss i Europa. Jeg hadde gleden av å høre ham på konsert i USA i desember - som co-artist for John Prine. En utrolig opplevelse sjøl om stemmen ikke er som den engang var, sjøl om plekter stadig falt på scenegulvet, og ryggen ikke tillot ham å plukke dem opp. Og sjøl om Rambling Jack snubla gjennom noen Dylan-tekster, var det uansett en ære å ha vært der.
Neppe hæla i taket
Jeg venter ikke heller ikke hæla i taket når Kris Kristofferson kommer å scenen i Bjørnsonhuset. Han har helt sikkert vært bedre før, han også. Akkurat som Leonard Cohen da han fylte Romsdalsmuseet. Men det er noe med disse gamle artistene som ble store uten hjelp av fancy videoer og store markedsføringsbudsjett. Storheten ligger i låtene, troverdigheten og tilstedeværelsen. Kris Kristofferson er blant de største storytellerne verden har hatt.
Jeg gleder meg til å legge 4. september 2016 i den store musikkminneboka. Kris Kristofferson kommer uten noe band. Kun han og gitaren. Jeg regner med å få høre neddempa versjoner av de mest kjente låtene, og jeg regner med at han har noen fortellinger på lur. Kryss av i kalenderen!
