– Her på huset drikker vi av flaska.

Oskar Dag Sturla Sylte rekker fram en sukkerfri bringebærbrus og smiler. Det er under en uke siden han måtte si opp 50 ansatte, så smilet er ikke så bredt som det bruker å være. Det er en tid for alt, og nå er ikke tiden for latter og champagnebrus.

– Noen har vært her i 20-25 år. Dyktige folk. Det er klart det er veldig tungt. Det er....

Han ser ut av de store vinduene og ut på parkeringsplassen. Det er god plass mellom bilene. Da han overtok som administrerende direktør etter faren Oskar Sylte senior i 2009 var det over hundre ansatte i fabrikkbygningen på Årø. Nå er det 40 igjen.

– Det er elendig timing. Arbeidsmarkedet er tungt, dette går hardt inn på meg personlig. Men jeg kan ikke gå å tenke på det hele tiden. Jeg har to hatter, en som privatperson og en som sjef for fabrikken. Nå må jeg tenke på de som er igjen her. Heve blikket og se framover. Se hvilke muligheter vi har. Hvilke valg skal vi gjøre?

– Hva med å selge alt sammen og gjøre hva du vil resten av livet uten en eneste bekymring?

– Hvis jeg hadde tenkt den tanken så hadde jeg vel gjort det. Nei, dette er morsomt og spennende å holde på med. Det som gjør det morsomt er at det er noe som alle har et forhold til. Og alle har en mening om.

– Blir det flere oppsigelser?

– Det er vanskelig å si. Men vi skal klare oss. Vi har mange dyktige folk igjen. Vi har et godt produkt, og vi er herre i eget hus. Heldigvis. Hvis ikke så hadde det vært en helt annen sak. Da hadde jeg ikke hatt tid til å sitte her å snakke med deg.

Han skrur av korken på ananasbrusen og tar en god slurk.

– Ingen enkel sak å selge noe som ødelegger både kropp og tenner?

– Alt med måte, det er det det dreier seg om. Hvis du drikker en brus, hva skjer da? Jo, du blir glad. Det føles godt. Hodet blir fornøyd. Men som sagt, alt med måte. Det er ikke bra å sitte å drikke brus hele tiden. Eller sitte å spise mye potetgull. Man må passe på kroppen. Men vi må passe på hodet også.

– Hvor ofte får dine barn drikke brus?

– Ikke så mye de vil. Det er til helg.

Direktørkontoret ligger på hjørnet, med store vinduer ut mot verden. I hylla bak skrivebordet er det stablet sammen syltebrusflasker i forskjellige utgaver fra år tilbake. Ved siden t av ligger utklipp og minner fra fabrikkens snart 90-årige historie. Engang var det 16 brusfabrikker i Møre og Romsdal. Nå er det bare Sylte igjen. På veggene er det bilder av kjendiser som drikker brusen fra Molde. Kjetil Rekdals håndskrevne, rosa takkekort med bønn om at produksjonen av pærebrus aldri må stoppe, det henger der, rammet pent inn.

Ved siden av henger sort-hvitt bilder av Kjell Magne Bondevik som feirer et politisk kompromiss med å skjenke seg både ett og to glass. Jahn Teigen er der, med bredt glis og sylteflasken hevet. Nei, Molde hadde ikke vært det samme uten.

– At mange knytter brusen til Moldes identitet, det er fantastisk flott. Og aksjonen for å få folk til å kjøpe den lokale brusen - den gjør meg ydmyk. Men det handler ikke bare om oss, men om hvordan vi som forbrukere opptrer. Skal vi ha lokalt eierskap må vi kjøpe lokalt. Ellers blir vi bare filialer for storkapitalen. Og det er stor forskjell på beslutninger som tas av lokale eiere og eiere som sitter et helt annet sted i verden. Vi som bor her må skape verdiene våre sammen.

– Når skjønte du at du kom til å overta fabrikken?

– Det har aldri vært sånn at jeg skulle overta. Etter handelshøyskolen i Bergen jobbet jeg på en Coca-Cola-fabrikk i Polen i tre år, så du kan jo si at jeg ble penset inn på sporet da. Men etter det jobbet jeg fem år i et software-firma i Oslo. Jeg gikk fra softdrinks til software. Jeg er nok en myk mann.

Sylte ler.

– Men jeg er oppvokst med og på fabrikken. Da jeg var borte fra byen lå det alltid i bakhodet at jeg skulle hjem. Det var i alle fall en mulighet. Så kom det til et punkt hvor familien måtte se hvordan fabrikken skulle drives videre. Brusfabrikken endte hos min far, eiendom og investeringer hos min onkel. Far ville at jeg skulle komme hjem og overta. Jeg måtte gå noen runder med meg selv. Men da føltes det riktig..

– Og nå?

– Vi er inne i den tøffeste perioden i fabrikkens historie, og det forplikter å sitte med noe som er bygget opp gjennom generasjoner. Jeg er kommet til dekket bord. Det er lagt stein på stein og det er ikke noe man vil skusle bort. Jeg kjenner på det ansvaret, det legger jeg ikke skjul på. Men hvis du spør om jeg angrer, så er svaret nei.

– Og senior er her fortsatt?

– Ja, han er jo en propell, som han alltid har vært. Han har vide fullmakter. Det er bra. Han skyter fortsatt fra hofta. Jeg er litt senere til å trekke av. Men jeg treffer bedre.

Det kunne blitt noe helt annet. Sylte junior satset opprinnelig tungt på snowboard-markedet.

– Å ja, det. Det var vel i 81.

Han gliser godt når han tenker på tiden som gründer. Han var 15.

– En kompis hadde fått tak i et snowboard, det måtte vært et av de aller første som kom til Norge. Vi fant ut at dette var det vel marked for. Så vi designet snowboard og fikk laget former og allierte oss med en båtprodusent støpte dem for oss. Bindinger fikk vi laget hos det som nå er Astero. Belegget under var noe som ble egentlig var produsert for å bruke på ski på fly.

– Ble det bra?

– De ble rene drapsmaskinene. Enormt tunge. Killer Boards kalte vi dem. Vi syntes det ble bra. Vi tok toget til Madshus, for å få til en avtale om produksjon og salg. Men de sa nei. De måtte selge tusen brett om de skulle tjene på det, og det hadde de ingen tro på. De satset på hockeykøller i stedet. Noen år etter var det snowboard over alt.

– Så forretningsevnene dine var tidlig utviklet?

– Evnene vet jeg ikke, men viljen var bra. Jeg synes vilje er viktigere enn evner. Evner er verdiløst uten vilje. Hardt arbeid. Det har jeg lært hjemmefra. Jeg prøver å lære barna det også. Men det virker som det tar litt tid å få det inn.

Sylte junior fylte femti 11. mars i år. Det kom han raskt over.

– Det gjør ingen forskjell. Jeg ble far for første gang som 43-åring. Da kom Oskar Peder. Året etter kom Una Isabella og Kasper Matheus. Da blir det ikke tid til å reflektere så mye over ting. Det går i ett. Men jeg tror det er bra at jeg ble voksen før jeg fikk barn. Jeg hadde nok slitt mer hvis jeg var yngre.

Det er mange meninger om Syltebrusen og det er mange meninger om Syltefamilien. Ikke minst når ligningen blir lagt ut. Sylte junior står oppført med en formue på 91 millioner kroner.

– Hvordan har det preget deg å være født inn i slik velstand?

– Det føltes ikke sånn. Vi hadde fabrikken, men det var mye gjeld også. Far jobbet døgnet rundt. Huset var helt vanlig. Det var ganske nøkternt. Nå er den økonomiske situasjonen en annen, men man bruker det man har på en fornuftig måte, uansett. Jeg kan ikke kjøpe ny fotball til guttungen hver gang han mister den.

– Ikke noe luksus du unner deg?

– Jeg har en Mercedes som er sytten år gammel. Når barna blir større og er ferdig med å herpe den så kan det vel være at jeg skal kjøpe meg en ny. Og så bygde vi på huset for noen år siden. Det ble en del. Men det var en dyd av nødvendighet. Huset var jo plutselig fullt av unger.

Oskar Sylte junior har et annet syn på livet enn de fleste. Det fikk han 3. mars 1980. 13 år gammel hadde han fått kjemisett. Sammen med en kamerat satt han hjemme på gutterommet på Eikrem og blandet stoffer og eksperimenterte. Plutselig smalt det. Vinduene ble blåst ut, det begynte å brenne i gardinene.

– Jeg skjønte det var alvorlig da jeg skulle ta meg på haka og kjente at jeg tok rett inn på tennene. Alt var revet opp.

Han ble liggende fire uker på sykehuset og mistet synet på venstre øye. Kameraten mistet tre fingre. I Romsdal Folkeblad ble saken slått stort opp, med bilde av Oskar og tittelen: Jeg må le av min egen dumhet.

– Der lå jeg, 13 år gammel, mistet det ene øyet, opprevet i hele ansiktet, skader på armene, kameraten min hadde så vidt overlevd. Det var ikke akkurat noe å le av. Det var mitt første møte med media. Jeg fikk en side i Se og Hør også. Men var det verdt det? Absolutt ikke.

– Hvordan ble livet etter ulykken?

– Det gikk greit. Jeg kjørte slalåm og fortsatte med det. Året etter vant jeg renn igjen. Da husker jeg at mor ble glad. Ellers har jeg greid meg bra i det daglige. Jeg gjør det heller til noe positivt.

– Hva kan være positivt med å miste øyet?

– Har jo mye moro med det. Særlig barn synes det er fantastisk skummelt og spennende når jeg tar ut glassøyet. Men eldstemann ble litt betuttet for en tid siden. Vi var på hytta og han holdt på å leke med øyet. Og så glapp han det. Det gikk i gulvet og ble knust. Knuste pappas øye – det var ikke så greit.

Sylte junior ler, og kakker seg lett på øyeeplet.

– Det er en veldig flink kar som lager øyne for meg. Jeg spurte om jeg ikke kunne få sånn Terminator-øye når jeg likevel måtte ha et nytt. Et som det kommer en laserstråle ut av. Jeg tenkte det kunne vært fint å ha i kontraktsforhandlinger.

– Hadde nok kommet godt med, ja...

– Nettopp. Men nei. Han ville ikke lage det.

Sylte junior rister oppgitt på hodet.

– Synd. Tenk så moro det hadde vært.