– Godt tima, sier Takt og kikker ut fra Lygerplassen på Kneipen til Storgata med dyster mine. Det er ti minutter til streetparaden starter, folk har vagla seg opp på fortauet langs hele Storgata. Så kommer regnet. Opp med paraplyer og regnponchoer og alt festivaltilbehør vi etter hvert kjenner så altfor godt.

– Neida, dette går over. Litt fukt må vi tåle. Etter regn kommer sol!

Tone har lest seg opp på yr.no, og vet det ikke skal vare. Og se om det ikke er over like fort som det kom! Den følgende åpningsdagen blir akkurat så værvelsignet som Takt & Tone hadde håpet.

– Juhu, sier Tone og svinser ut for å få et glimt av statsråd Jan Tore Sanner som svinger seg uventet rytmisk i blådressen sin i front av streetparaden. – Joda, han danser i alle fall i takt. Jeg tror faktisk det står til en 8-er på statsråd-dansebørsen, sier Takt, uventet blidere etter at sola også har trengt gjennom.

Duoen rusler mot Alexandraparken for å få tak i lunsj mens de venter på at den formelle åpningen skal starte.  – 70 kroner for ei pølse i brød...! Den var drøy, selv om de kaller det aldri så mye würst, sier Tone, mens Takt dypper skjegget ned i en kalveburger.

Så er det klart for mannen med byens største smykkeskrin, som konferensier Anitra kaller ham.  På benkene foran scena sitter folk forventningsfulle. – Relativ høy gråhårsfaktor. Men det må vi vel vente på en 55 år gammel festival, sier Takt, før den velpleide frijazzelskeren Torgeir Dahl – som akkurat har vært ute og fridd til nabokommunene – entrer scena.

– Molde ville vært en annen by uten jazzfestivalen. Den har åpnet oss mot verden, gjort oss nysgjerrig på andre kulturer. Og påvirket vår evne til å ta i mot flyktninger. Ja til mangfold! Og ja til annerledeshet!, sier ordføreren, mens Takt nikker.

– Godt poengtert. Jeg har aldri hørt ham si det så tydelig før, sier Takt, før kommunalministeren igjen trekker trådene mot utlandet.

– Jeg var i Nice i helga. Der skulle de ha åpnet sin jazzfestival lørdag. Det gjorde de ikke, sier Sanner. Og trenger ikke si mer.

Takknemlige over den fredelige småbyen sin, over smilene under solbrillene i parken og over Kjetil Jerves nydelige pianospill, finner Takt & Tone festivalgründerne Kikkan og Pingen sittende på de grå Wonderland-madrassene på plankebenkene i den nye loungen.

– Årets program er ett av de beste på mange år. Hvis ikke dette tilfredsstiller publikum, vet jeg ikke hva som skal gjøre det, sier Pingen, og legger til:

– Her er noe for enhver smak. Og mye for meg!

– Festivalen har jo hatt noen tilbakeslag de siste årene?

– Ja. Men nå har de tatt grep om det. Festivalen har fått ny økonomisk ryggrad. Jeg mener Moldejazz nå er godt ivaretatt. Du vet, vi følger med. Hjertet banker for festivalen, sier han.

Også Kikkan er fornøyd med utviklingen. At han nå får sitte på fortjent kongeplass i parken kommer også godt med.

– Vi er glade for at de husker oss, sier Kikkan som har vært gjennom fire operasjoner – og nå er i bedre form enn på lenge.

– Også Kvernberg-en later til å være i storform. Nå gleder jeg meg til kveldens åpningskonsert. Du hørte jo hva Anitra sa i introduksjonen. Ola er mæst hypp på å spæll, ikke på å prat. Dette har jeg ståltrua på!, sier Takt.