Sakte, men sikkert i fjellet

Hva gjør to nederlendere i det norske høgfjellet? Midt på vinteren. Uten ski!
Nyheter

å vår Kortreist-skitur gjennom høgfjellet i Romsdal og Skjåk for et par uker siden kunne vi stadig glede oss over å oppdage mange spennende spor i snøen.

– Se så store! Her må det ha vært en jerv. – Harespor, ikke til å ta feil av.

– Og der, røyskatt, rev, rype …

– Men hva er dette? Hvem kan ha gått her?

Ute på Tordsvatnet ser vi store ovale spor tett i tett. Vi fortsetter skituren fra Pyttbua til Torsbu, og der finner vi svaret. To nederlendere dukker opp, Sander Lelieveld og Ton van Veen. De to turkompisene har tilbrakt 10 døgn oppe i høgfjellet i Skjåk og Romsdal. Dagen før vi møtte dem hadde de vandret fra Veltdalen over Torsvatnet. I dag har de vært på langtur, til topps på 1888 meter høge Trollkyrkja. Med truger!

– I know what you are going to ask. And the answer is very simple. Dutch can’t ski. But we have snowshoes. They bring us everywhere. Well, almost, sier Sander Lelieveld.

Sakte med sikkert

Han påstår altså, kanskje noen beskjedent på vegne av det nederlandske folk, at nederlendere ikke kan å gå på ski. (Jeg vet om flere unntak!) Men truger, derimot, kan de bruke og med slike «tennisracketer» under beina påstår han at de kan ta seg fram overalt, eller i hvert fall nesten overalt.

– Med truger tar vi oss fram «slow but safe», sakte, men sikkert, sier han med en blanding av engelsk og noen innslag av norske ord. Det er utrolig hva en utenlandsk turist kan snappe opp av norsk i møtet med gamle turistforeningsårbøker og en og annen norsk skiløper på hyttene i fjellheimen.

– For meg startet det i 2005 med et kurs i bruk av truger i Frankrike. Der lærte jeg mye også om turplanlegging, vær, sikkerhet i fjellet, redning fra snøskred og om hvordan man kan ta seg fram i flatt og bratt terreng med truger på beina. Siden da har jeg vært på mange trugeturer fra hytte til hytte i Norge. Hyttenettet og ordningen med sengetøy og mat på selvbetjeningshyttene er et flott tilbud, og gjør det mulig med lange turer over mange dager med en lett sekk på ryggen, sier Sander.

Norgesvenn

Han forteller om mange eventyrlige vinterturer i Norge de siste åra. Han har vært på Hardangervidda, i Rondane, Jotunheimen og nå også i Reinheimen.

– Vi ankom til Pollfossen Hotel og Gjestehus seint på kvelden 5. mars. Folka på Pollfossen kjørte oss til Hamsevika, og dermed fikk vi en lett start på turen med 10 km trugevandring til Danskehytta. Der hadde det ikke vært folk på tre uker, og det tok en evighet å varme opp den gjennomfrosne hytta. Neste dag slo været om, og snøstormen gjorde at vi ble på hytta i tre døgn med noen småturer under forhold der vi ofte ikke hadde mer en 10 meters sikt.

Været var fremdeles preget av vind og snøfokk da de fortsatte til Grønvassbu, ei privat hytte de hadde forhåndsbestilt for å dele opp distansen over til Veltdalen i to etapper. Fra Grønvassbu fortsatte de over ryggen på Tordsnose og ned til Veltdalshytta.

Neste dag nådde de toppen av områdets neste høyeste fjell, Karitind.

– For en fantastisk utsikt vi hadde fra toppen. Vinden blåste virvlende fontener av snø rett til værs. Et imponerende syn. Etter en kort pause på toppen, gikk vi et stykke ned i snøflankene mot Veltdalen, og der fikk vi oppleve at det plutselig ble helt vindstille. Vi ble sittende i en time for å se utover det vakre landskapet i sol og vindstille vær. Kan vi få mer av dette, takk!

Torsbu og Trollkyrkja

Dagen etter tok de seg en liten tur bort til Fieldfarehytta, og gravde fram inngangsdøra.

– Det var imponerende å se hvordan de norske soldatene som holdt til her oppe på fjellet krigsvinteren 1944-45, hadde bodd. Vi ble stående stumme av beundring i noen minutt, forteller Sander.

Da de kom tilbake til Veltdalshytta, hadde de fått selskap. To belgiske skiløpere hadde kommet i løpet av dagen. Hyggelige og vennlige folk, som hadde kommet over fra Pyttbua og som skulle videre samme veg som dem, til Torsbu.

Resten av turen fikk både de nederlandske trugegjengerne og de belgiske skiløperne oppleve det norske vinterfjellet på sitt beste. Blå himmel, sol, lite vind og fast og fin snø der ski og truger sank bare noen centimeter ned i snøen.

– Lørdag, vår nest siste dag i Reinheimen for denne gangen, gikk vi på dagstur til toppen av Trollkyrkja. Derfra kunne vi igjen nyte den ubeskrivelig vakre utsikten uten en enste sky på himmelen. Så heldig vi hadde vært! Om kvelden måtte vi ut enda en gang, og fikk oppleve Melkeveien og funklende stjerner over oss og på hele nattehimmelen. Et snev av nordlys fikk vi også med oss, forteller Sander.

Et fjellparadis

Neste dag ruslet Sander og Ton ned Langdalen til Billingen. De var ferdig med 10 dagers vintereventyr i Reinheimen.

– Først noen dager med utfordrende vær, deretter dag etter dag med sol og strålende vær. Å bo på den norske fjellhyttene, spare på veden, smelte snø til drikkevann, gå på do i små utendørs toalett, lage middag av en merkelig blanding med hermetikk og posemat som har gått ut på dato. Jeg er i tvil om jeg egentlig er i stand til å formidle til dere hvilket paradis vi har fått oppleve, sier den nederlandske trugevandreren Sander Lelieveld.