Når vi i dag kjører forbi Mølleråsen, er det lett å se at bakken, og hoppsporten, har hatt sin storhetstid. Men bakken har ikke alltid ligget der gjengrodd og ubrukt. Tvert imot. I mine guttedager, rundt 1960, hoppet alle gutter i Molde på ski. Hvis terrenget hellet aldri så lite nedover, var vi raske til å lage et hopp. Dermed hadde vi en ny hoppbakke. Slik holdt vi på gjennom hele vinteren.

Men, tronende over byen og våre småbakker, lå den enorme Mølleråsen, eller «Møller’n», som vi kalte den, og lokket og skremte. Før eller siden fikk du spørsmålet: «Har du hoppa i Møller’n?»

Da var det best å kunne svare «Ja». Mange gutter lurte seg nok opp i dagslys da bakken var folketom. Så var det med skjelvende bein og bankende hjerte å tråkke seg litt opp i ovarennet og prøve å komme seg inn på sporet nedover mot hoppkanten. Luftseilasen ble veldig kort for de fleste. Man landet som regel på kulen og falt med det samme. Men, man hadde «hoppa i Møller’n.»

Om kveldene, derimot, i flomlys, var det et yrende liv i Møller’n. Da krydde det av gutter i alle aldre der. Personlig tilbragte jeg hver eneste ledig kveld i Mølleråsen. Miljøet var godt, og det var alltid voksne der sammen med oss. En av disse var Leif Ødegård. Når han ikke hoppet selv, hjalp han oss andre med gode råd.

Når jeg i dag tenker tilbake på disse årene, er det likevel ett spesielt minne som har brent seg fast. Tidlig på 60-tallet hadde Norge en Rikstrener (Landslagstrener) i hopp som het Frank Hansen. Han skulle nå komme til Molde og følge hoppinga i Møller’n en kveld. Dette var noe jeg både gledet og gruet meg til. Hva skulle til for å gjøre inntrykk på Rikstreneren?

Kvelden før var jeg veldig spent. Nå kunne ingenting overlates til tilfeldighetene. Ett var sikkert; skiene måtte smøres godt. Dette var i treskienes tid, og de aller fleste brukte Fyk som smurning.

Far min var maler, og i kjelleren hjemme i Frænavegen hadde han et verksted fullt av pensler og maling. For å gjøre smurningsjobben så god som mulig, tok jeg med meg skiene ned på malerverkstedet. Men da jeg skulle begynne å smøre Fyk under skiene mine, syntes jeg plutselig at de så veldig alminnelige og kjedelige ut. På gulvet foran meg stod det imidlertid et spann med blåmaling. Fristelsen ble for stor. I stedet for Fyk, smurte jeg et tjukt lag med blåmaling under skiene. Etterpå var jeg svært fornøyd. Skiene ble veldig tøffe og så mye finere ut enn før.

Neste kveld tok jeg de nymalte skiene på nakken og trasket optimistisk i veg. I bakken fikk vi utdelt startnummer før vi klatret opp stillaset og ventet på tur. Rikstreneren stod ved hoppkanten og studerte hoppene og hopperne.

Endelig ble det min tur. Jeg tok på meg skiene og kastet meg ut i ovarennet. Her skulle Rikstreneren få se. Men, hva skjer? Vanligvis gikk det så fort nedover at tårene spratt. Men nå! Jeg stod omtrent bom stille. Etter en uendelighet av tid kom jeg så vidt fram til hoppkanten, landet langt inne på kulen og sneglet meg videre nedover. Aldri hadde det unnarennet føltes så langt.

Etter at alle hadde hoppet, ble vi samlet på kulen for å høre hva treneren hadde å si om hver enkelt av oss. En etter en ble kalt fram og fikk sine tilbakemeldinger. Til slutt var det bare en hopper igjen. Jeg ble kalt fram, men i stedet for å si noe om hoppet mitt, klappet han meg på skulderen og sa:

«Du, gutten min, du skal ta med deg skiene dine hjem og så skal du spørre far din om han kan hjelpe deg med å smøre dem.»

I det jeg, illrød i toppen, tok skiene og snudde meg for å gå hjem, hørte jeg Leif Ødegårds stemme bak meg.

«Faren er maler, så han klarer nok det.»