Sosiale medier og særlig snapchat ser ut til å være noe av det mest sentrale i ungdommenes liv. Den daglige ubrytelige rekka med snap, også kalt «streak» blant eksperter, er ekstremt viktig å opprettholde.

Ja, jeg bruker sterke ord, men dette er også viktige saker. Jeg tipper de fleste foreldre kjenner igjen sine håpefulles «knips og send» til alle døgnets tider. Vil vi noen gang forstå hvorfor de sender bilder av halve ansikter, gulvet eller et halvspist knekkebrød? Bildene er ofte meningsløse, men like fullt så veldig vanedannende.

Jeg husker godt mitt første møte med snapchat - det var i 2013, og jeg var sikker på at dette var noe som raskt ville gå over. Det var selvfølgelig en elev som måtte vise meg hvordan det hele fungerte. Motvillig lastet jeg ned appen, og nå er det min fremste digitale kommunikasjonsmiddel med mine egne døtre. Elevene holder jeg fortsatt på avstand – enn så lenge.

Jeg hadde faktisk en klasse som lurte på om jeg kunne legge ut leksene på snapchat, det var jo der de holdt seg oppdaterte, måtte jeg jo skjønne. Jeg sto over den gangen, en plass bør grensen for tilpasset opplæring gå. Det er i hvert fall ingen tvil om at vi nå har med «Generasjon visuell» å gjøre. Bilder kommuniserer bedre enn tekstmeldinger.

Jeg har som forelder vært på mange foreldremøter i grunnskolen der det mest gjennomgående temaet er barn/ungdom og sosiale medier – alt fra aldersgrenser til spilleregler innad i klassen blir flittig diskutert. Dette er uten tvil et tema der foreldre føler seg usikre på hva som er vanlig og riktig å gjøre. Det er et område der barna ligger langt foran oss i kjennskap og utvikling.

På mine egne arrangerte foreldremøter er dette et tema som sjeldent dukker opp, hverken fra lærerne eller foreldrene – men det er kanskje nå de trenger det aller mest.

Det er viktig at vi ikke slipper opp selv om barna blir ungdommer – de trenger fortsatt råd og veiledning i alt fra lovverk til hva som er akseptabel oppførsel. Her må skolen og foreldre samarbeide. Foreldre vil alltid ha hovedansvaret for oppdragelsen, mens skolen bidrar med fellesskapsansvaret.

Lærerne har ikke mulighet til å overvåke hva som skjer bak alle skjermene. Mobbing og utestengning via nettet er nesten umulig for oss å oppdage hvis ingen sier fra. Vi avhengig av at medelever tar ansvar og kontakter en voksen. Det er så lett for en sekstenåring å feiltolke hva som er greit å ta bilde av og dele med andre. Jeg har opplevd elever som er redde for å framføre foran klassen i frykt for at noen skal snappe dem underveis – eller det som enda verre er; å bli fotografert i garderoben.

Mange skoler har mobilhotell og andre løsninger for å hindre misbruk, særlig i timene. Det er gode tiltak, men jeg synes likevel at vi bør kunne forvente at myndige (og snart myndige) elever er voksne nok til å ta ansvar for eget mobilbruk.

Det finnes så klart mange fordeler med sosiale medier – informasjonsflyten fungerer stort sett som den skal, og terskelen for å kontakte kjente og ukjente er lavere enn i den virkelige verden. Selv om vi ser at ungdommene til tider bruker ekstremt mye tid på disse mediene, er jeg likevel ikke overbevist om at det er så ille som det kanskje blir framstilt som.

Sosiale medier er kommet for å bli, så min oppfordring til alle foreldre er å laste ned appene, ikke boikott snap og facebook, få heller et innblikk i hva ungdommene driver på med – og kanskje dere til og med kan slå en streak-rekord!