Trening har alltid vært en viktig del av livet. Bare et par måneder før jeg fikk kreftdiagnosen besteg jeg Kilimanjaro. Ikke noe er mer livsmestrende enn å stå på 5895 meter over havet. Jeg følte meg uovervinnelig, sier Solveig Stranden (46) fra Aureosen, bosatt i Førde.

Kan lindre utmattelse

Til sommeren var Stranden ferdig utdannet kreftsjukepleier. I sin avsluttende eksamen så hun nærmere på hvilken effekt trening kunne ha på forebygging av kreftrelatert fatigue, utmattelse (se fakta). Gjennom forskningslitteratur fant hun ut at fysisk aktivitet har god forebyggende effekt på fatigue, og er i tråd med Helsedirektoratets anbefalinger til kreftpasienter om 150 minutters ukentlig, moderat kondistrening.

– Noe av forskningen viste at både kondisjonstrening og styrketrening kan gi mindre kreftrelatert utmattelse. Individuelle treningsprogram var mest effektive. Samlet sett tyder dagens kunnskap på at fysisk aktivitet kan lindre utmattelse ved ulike kreftsykdommer. Klinisk erfaring tyder dessuten på at pasientene selv synes de får mer energi og at fysisk aktivitet er meningsfullt, sier Stranden.

Rammer tilfeldig

At sjukepleieren gjennom 20 år videreutdannet seg innenfor kreftfeltet er ikke tilfeldig. 46-åringen fikk konstatert brystkreft i mars 2012. Da hun besteg Afrikas høyeste fjell to måneder tidligere hadde hun en kul i brystet. Den var grundig undersøkt og bedømt som godartet. Ubehag førte til at kulen ble fjernet i mars 2012.

– Livet ble brått endret da kulen likevel var ondartet. Selv om man er i svært god fysisk form, og uten risikofaktorer kan man bli rammet av kreft. Det rammer tilfeldig, sier Stranden.

Fortsatte som før

Da kreftdiagnosen var et faktum ble alt sett på vent. Men kun for en kort stund.

– Jeg har alltid vært aktiv, og har en aktiv vennekrets. Brystkreft er en type kreft du ikke blir dårlig av. Det er behandlingen og bivirkningene som kan gjøre en dårlig. Jeg fikk vel noen råd om å ikke drive for hard trening, men jeg følte meg i ganske god form, så jeg kjørte på. Det var ikke tida til å øke veldig på styrketreninga, men jeg kunne fortsette som før, sier Stranden.

Overlevelsesstrategi

For Stranden var treninga en overlevelsesstrategi. Hun deltok på flere løp i månedene hun gikk på cellegift. På «Rett vest» i Florø sprang hun en mil. Etter 5-6 cellegiftbehandlinger løp hun en mil på Jølstermaraton, rett før åttende og siste behandling deltok hun i motbakkeløpet Førde opp.

–Jeg lå sjelden på sofaen. Jeg ble litt mer sliten, men det gikk veldig bra. Trass i åtte cellegiftkurer hadde jeg ikke én dag med kvalme, sengeleie eller infeksjoner. Jeg tror dette skyldtes at jeg hadde fokus på fysisk aktivitet under hele behandlingstiden, sier Stranden.

Stranden frontet Aktiv mot kreft gjennom flere løp.

– Vi oppfordret alle gjennom blant annet Facebook-sida Løping mot kreft, til å gi et bidrag til Aktiv mot kreft, som er en privat stiftelse etablert av Helle Andersen og Grete Waitz i 2007. Til sammen fikk vi inn flere tusen kroner som ble bidrag til pusterom, forskning og pet-scannere, sier Stranden.

Lettere å fortsette enn å starte

Etter åtte kurer med cellegift ventet 5-6 uker med strålebehandling i november 2012. Stranden hadde god effekt av kreftbehandlingen. Det tok litt tid før hukommelse og konsentrasjon var helt på plass igjen, men fra mars 2013 var hun tilbake i full jobb som sjukepleier på sjukehuset i Førde. Etterkontroller har vært gode.

Stranden har forståelse for at ikke alle kan trene som hun gjorde under cellegiftbehandling:

– Jeg var heldig og fikk få bivirkninger under og etter behandling. Fysisk aktivitet mot fatigue behøver absolutt ikke være av høy intensitet.

Også mindre krevende aktiviteter har effekt. Det at jeg allerede hadde et aktivt liv gjorde det lettere for meg å fortsette. Det er nok vanskeligere å starte med trening under sjukdom dersom en ikke har vært vant til det fra før, sier Stranden.

Generell sykdomsfølelse

Stranden oppfordrer kreftsjuke til å avklare muligheter og begrensninger for fysisk aktivitet med behandlende lege.

– Hvor fysisk aktiv du kan være avhenger av hva slags behandling man får, men varierer også med dagsform og de ulike fasene i sykdomsbildet. Mange vil ha en generell sykdomsfølelse i kroppen under kreftbehandling. Dette er det viktig å ta hensyn til, sier Stranden.

Hun understreker at det å trene ikke er noe man skal føle seg tvunget til .

– Det som er litt «farlig» med å fokusere på fysisk aktivitet, selv om det har positiv effekt, er at noen kan føle seg tvunget til det. At det er en arena hvor de må være flinke. Det ønsker jeg ikke å formidle, sier Stranden.

– Hvorfor ville du ta videreutdanning i kreftsjukepleie?

– Jeg fikk interesse for kreft og kreftbehandling da jeg sjøl gikk gjennom det, og tenkte dette var et felt der jeg kunne tilby noe. Etter mange år på samme avdeling følte jeg at tiden var inne for faglig fornying og andre utfordringer. Siden jeg har gjennomgått et kreftforløp med alle dets faser, ønsket jeg å bidra med noe til denne pasientgruppen. Den toårige spesialutdanninga i kreftomsorg tok jeg i Oslo, i kombinasjon med jobben min, sier Stranden.

Ikke en kamp

I dødsannonser ser en av og til at avdøde har «tapt kampen mot kreften». Dette er et uttrykk Stranden opplever som merkelig og lite gjennomtenkt.

– Vi bør slutte å snakke om å vinne eller tape kampen mot kreft. Krigsmetaforer trengs ikke i medisinen. Tidligere fitnessutøver Marthe Sundby, som nå dessverre er død, hadde mot slutten av sitt liv en serie uttalelser i mediene om dette begrepet. Ett av hennes siste ønsker var at man skal slutte å omtale kreftbehandling som en kamp med vinnere og tapere. Dette kan gi inntrykk av at de som ikke blir friske etter behandling ikke har vært «flinke» nok, ikke ytt nok, påpeker Stranden.

Overlevelseinstinkt

– Kreftbehandling og veien mot å bli frisk er ingen flinkhetskonkurranse. Kampen for å overleve ligger dypt i mennesket. Instinktivt gjør vi det vi kan for å bli friske av sykdommen. Mennesker med en dødelig sykdom må ikke føle at de må prestere, sier Stranden.