Magne Furuseth er sokneprest i Bolsøy menighet og leder for kriseteamet i Molde. Det siste halvannet året har teamet vært koplet inn ved flere sjølmordstilfeller, og tatt hånd om mange pårørende.

– Ved slike kriser blir vi alarmert tidlig fra AMK-sentralen, politiets operasjonssentral eller legevakta. De opplyser oss om hvem som har behov for at teamet bistår. Det varierer fra gang til gang, men som oftest besøker vi nærmeste familie, sier han.

Bistår barnehager og skoler

I de tilfellene hvor det dreier seg om unge mennesker, blir også venner og miljøet rundt ofte tungt berørt, forteller Furuseth.

– Vi bistår i stor grad barnehager og skoler også, da ofte i forbindelse med minnestund. Det er heller ikke uvanlig å ha en markering på stedet hvor det vonde har skjedd. Ungdom i sorg har ofte et behov for å samles, tenne lys og legge ned blomster. Dette er en sterk og viktig del av sorgprosessen for mange, sier han.

– Ved slike samlinger og markeringer er det først og fremst viktig at den som har forlatt oss omtales med respekt og verdighet. Vi må også gi grønt lys for at tanker, følelser og reaksjoner hos de etterlatte og berørte får anledning til å komme fram. Det er naturlig å reagere forskjellig, og det må være rom for å snakke om det man kjenner på.

Tverrfaglig sammensatt Kriseteamet i Molde er tverrfaglig sammensatt og består av ti personer. Foto: Erik Birkeland

Team på ti

Kriseteamet i Molde er tverrfaglig sammensatt. I tillegg til Furuseth, består teamet av enda en prest, kommuneoverlegen, en jordmor, en helsesøster, en sjukepleier, en psykolog, en sosionom, en rektor og en lærer.

– Mange kriser inntreffer når det er helg, ferie eller høgtid. Ved akutte hendelser ønsker vi å være minimum to som reiser ut. Dette er noe av grunnen til at teamet er såpass stort, sier Furuseth.

Sammensatt årsak

Hvert år velger over 500 nordmenn å ta sitt eget liv. På verdensbasis er tallet nær én million. Til tross for omfanget, er sjølmord en dødsårsak som får lite oppmerksomhet. Søndag 10. september arrangeres «Verdensdagen for selvmordsforebygging». En årlig, internasjonal markering som retter oppmerksomhet mot sjølmord som helseproblem, og hva som kan gjøres for å forebygge lokalt og globalt.

Ifølge kommunepsykolog Ragnhild Ese er sjølmord ofte et resultat av at noen føler de ikke mestrer utfordringene de står overfor.

– Årsaksforholdene bak sjølmord og sjølmordsforsøk er svært sammensatte. I noen tilfeller kan selvmordstanker komme akutt, men som regel er det et resultat av flere uheldige faktorer over tid. Tanker om at man ikke vil leve er vanlig når man møter på vanskeligheter og kriser i livet. Sånn sett er det få som tar sitt eget liv i motsetning til alle som tenker på det. Men noen føler dessverre at smertene er så store at det ikke finnes en annen løsning, sier hun.

– Kan de fleste sjølmord knyttes til psykisk sjukdom?

– Vi har lenge trodd at de som tar livet sitt er de som har en kjent psykisk sykehistorie, men det ser ikke ut til å stemme. Det er selvfølgelig en del av dem som har slitt lenge. Men det finnes også tilfeller hvor det har toppet seg for noen som utad ikke ser ut til å ha noen problemer, og som aldri har gitt uttrykk for at livet har vært tungt.

Flere roller

Kommuneoverlege Cato Innerdal sier at Molde kommune har flere roller i det forebyggende arbeidet.

– Vi må etter beste evne forsøke å fange opp flest mulig, og sikre at alle får den hjelpen de har behov for. Vi har en direkte rolle gjennom å følge opp de som er i systemet vårt. I tillegg har vi en indirekte rolle i å bygge gode tjenester som folk faktisk oppsøker og føler er til hjelp. Vi har også en samfunnsmessig rolle i arbeidet med at det skal være plass til oss alle. Dette er en rolle hele befolkningen må ta del i, sier han.

Må være oppmerksom

Sjølmordstallet har holdt seg stabilt høgt de siste åra. Ifølge Folkehelseinstituttet er et ukjent antall sjølmord skjult som ulykker. Man regner derfor med at det kan være store mørketall i statistikken.

– Vi har alltid et mål om at sjølmord ikke skal være en løsning, men så finnes det, som kommunepsykologen nevner, mange vi ikke får vite om. De vi aldri får mulighet til å hjelpe før det kanskje er for seint, sier Innerdal.

– Hva tror du er årsaka til at mange av dem som sliter ikke oppsøker hjelp?

– Det er et spørsmål som vi ikke har et klart svar på, da det tar opp mange forskjellige problemstillinger. For vår del handler det om å sørge for at vi har et apparat som er i stand til å ta vare på folk når de trenger det. Tilbudene må også være så tilgjengelige at de som er i vanskelige situasjoner kan nyttiggjøre seg av dem. Noen er så langt nede at de ikke er i stand til å kontakte oss, så det er viktig at vi alle er oppmerksom på hvordan de rundt oss har det. Samtidig må vi være klar over at det kan være situasjoner som er veldig vanskelige, nærmest umulige, å fange opp, sier Innerdal.

Ulike henvendelser – Noen har følt seg litt nedfor den siste tida, mens andre har selvmordstanker eller helt konkrete sjølmordsplaner, sier Tove Martinsen (f.v.), leder ved Helsestasjon for ungdom og skolehelsetjenesten. Her sammen med kommunepsykolog Ragnhild Ese, psykolog Marthe Oterhals ved helsestasjonen og kommuneoverlege Cato Innerdal. Foto: ERIK BIRKELAND

Mange henvendelser til helsesøstre

Tove Martinsen er leder ved Helsestasjon for ungdom, hvor barn og unge kan komme og prate om det som er utfordrende.

– Helsestasjonen for ungdom har begrenset åpningstid, men vi har helsesøstre ute på skolene. De får en del barn og unge som forteller om sjølmordstanker. Helsesøster kontakter aktuelle hjelpetjeneste ved behov. Det er ikke alle som ønsker dette. Da er det vår oppgave å motivere til hvorfor de bør få ytterlige hjelp, sier Martinsen, som også er leder for skolehelsetjenesten, som helsestasjonen er en del av.

Marthe Oterhals har jobbet som psykolog ved Helstasjon for ungdom siden april i år. Hun ønsker å ha et mestringsfokus i samtalene med dem som henvender seg.

– Innholdet i samtalene kommer an på typen og graden av vansker, men vi lærer de strategier for å mestre vanskelige følelser og tanker som dukker opp, og hvordan de kan bruke støtten rundt seg. Hvis situasjonen er så alvorlig at de ikke klarer å takle det sjøl, kontakter vi fastlegen eller henviser de videre til spesialisthelsetjenesten. Vi kopler også på foreldrene i større grad, for å få flere beskyttende faktorer rundt ungdommen, sier hun.

Helsestasjonen i Molde Hit kan ungdom komme og prate om det som er vanskelig. Foto: ERIK BIRKELAND

Alvorlighetsgraden varierer

Ifølge Martinsen varierer det veldig hvor tidlig de som sliter tar skrittet og oppsøker hjelp.

– Alvorlighetsgraden i henvendelsene varierer veldig. Noen har følt seg litt nedfor den siste tida, mens andre har selvmordstanker eller helt konkrete sjølmordsplaner, sier hun.

– Det er viktig å nevne at vi og pasienten av og til kan ha et forskjellig perspektiv på hva som er tidlig. Når noen ringer for å få hjelp, har de ofte tenkt på det lenge og forsøkt å mestre situasjonen på egen hånd. Vi blir glad for at de tar kontakt, men vet kanskje ikke at dette er noe de har slitt med lenge. Sjøl om vi synes at vi snur oss raskt rundt, kan det hende at den det gjelder opplever at det tar noe tid i starten, legger Ese til.

Tas på alvor – Hvis du henvender deg til en fastlege om tanker eller planer om sjølmord, og det er akutt, vil du få hjelp umiddelbart. Foto: Erik Birkeland

– Tas på alvor

De som ikke vil eller kan oppsøke en helsesøster eller helsestasjon, kan kontakte fastlegen sin.

– I utgangspunktet følger fastlegen opp pasienten sjøl, og noen ganger vil det kunne være nok. Andre ganger må han eller hun ha mer å spille på. Da er det spesialisthelsetjenesten og det øvrige kommunale apparatet som tas i bruk, sier Innerdal.

– Har legene nok kunnskap om hvilke tiltak de kan sette inn ved mistanke om sjølmordsrisiko hos en pasient?

– Ja, det er en del av utdanningen deres. Når man vurderer hva som skal gjøres i slike tilfeller ser man på beskyttelse- og risikofaktorer. Det vil alltid være en faglig krevende oppgave å veie disse to mot hverandre, for så å vurdere hva som bør gjøres videre.

– Er de som oppsøker fastlegen garantert å få øyeblikkelig hjelp, eller går de inn i et køsystem?

– Hvis du henvender deg til en fastlege om tanker eller planer om sjølmord, og det er akutt, vil du få hjelp umiddelbart. Det samme gjelder hvis du kontakter legevakttjenesten, helsestasjonen, skolehelsetjenesten eller spesialisthelsetjenesten. Dette er forhold som tas på høgeste alvor, men det betinger at fagfolkene får riktig og tilstrekkelig informasjon om situasjonen, slik at de kan gjøre gode vurderinger, sier Innerdal.

– Hvordan er oppfølgingen av dem som har forsøkt å ta livet sitt?

– Hvis de er i systemet fra før av, har de tilgang på den hjelpen de har fått tidligere. Målet er å få faste rutiner og en mer systematisk oppfølging rundt dette, slik at absolutt alle får tilstrekkelig med hjelp i etterkant av et sjølmordsforsøk. Det er også dessverre mange forsøk vi aldri får høre om, sier Ese.

Legevakta i Molde Hvis du sliter med selvmordstanker eller kjenner noen som gjør det, kan du kontakte legevakta for hjelp. Foto: Erik Birkeland

– Må bli enklere å finne info

På spørsmål om Ese tror pasientene synes det er enkelt å finne fram i det kommunale hjelpeapparatet, svarer hun tvert nei:

– Det kan jeg nesten garantere at de ikke synes, for det synes ikke vi engang. Nettsidene er nødt til å bli bedre, slik at alle enkelt finner den infoen de leter etter, og at søkeordene får dem til de nettstedene hvor det finnes hjelp. Dette er noe vi jobber med nå, sier hun.

Vil heve kompetansen Martinsen sier at de jobber for å få et kompetanseløft på skolene. Foto: Erik Birkeland

Psykisk helse i skolen

En annen arena det også jobbes på er skole. Martinsen sier at mye av det forebyggende arbeidet skjer utenfor helsetjenesten, og at de nå jobber for å få et kompetanseløft på skolene.

– Å heve kompetansen er et satsingsområde i skolehelsetjenesten. Nå har vi innført et program i 1. klasse i barneskolen, hvor elevene lærer å mestre følelser, viktigheten av å ta vare på hverandre, hvordan ha gode vennskap og liknende. Målet er å få dette programmet innført på alle trinnene, sier hun, og legger til:

– Vi har også fått økte ressurser i skolehelsetjenesten. Fra å ha en helsesøster i en 30 prosent stilling på en ungdomsskole, jobber hun nå tilnærmet fulltid. Det er en stor forskjell, som elevene vil merke. I tillegg får også alle elever i førsteklasse på videregående undervisning i VIP, Veiledning og informasjon om psykisk helse i skolen. Her kan elevene stille spørsmål til helsepersonell som kommer på besøk i forbindelse med programmet, sier hun.

Innerdal framhever at skolehelsetjenesten er en del av skolen.

– Helsesøstre og skoleleger jobber sammen med lærerne. Det er ikke slik at lærerne står alene. Det er et tett samarbeid, både på det generelle forebyggingsplanet og opp mot konkrete bekymringer.

– Ta kontakt Psykolog Oterhals oppfordrer foreldre, lærere og andre til å ta kontakt dersom de er usikker på hvordan de bør gå frem. Foto: Erik Birkeland

Ese sier at det forebyggende arbeidet er viktig, fordi man gir noe som kan styrke alle.

– I løpet av høsten er det flere i kommunen som skal lære hvordan de sjøl kan holde sjølmordsforebyggende kurs til lærere og andre som jobber med unge. Lærerne ser barna mange timer om dagen. De kjenner de ofte bedre enn oss, og kan legge merke til eventuelle forandringer og faresignal. Det er også nærliggende å tro at elevene har tillit til lærerne, og kan komme til dem for å snakke om problem knyttet til sjølmord, sier hun.

– Noen lærere føler seg kanskje rådvill i slike situasjoner. Det er mange som kontakter oss for å høre hva de bør gjøre. Det er vi glade for, sier Oterhals.

– Snakk med barna

Martinsen oppfordrer også foreldre til å vøre ekstra oppmerksom på ungdommene.

– Vær tilgjengelig og sett av tid til å ta en prat med barna. Forsøk å se eventuelle signal, sjøl om de kanskje ikke er så tydelige. Jeg forstår at det kan være vanskelig å snakke med barna om sjølmord. Det er enkelt for oss som jobber med det, men for foreldre kan det være utfordrende å nærme seg et slikt tema, sier hun.

– De går jo inn på et område hvor de er redd for hva de kan få til svar. Det er heller ikke alle foreldre som kommer i en posisjon hvor de kan snakke så åpent med barna sine. I enkelte situasjoner kan det derfor være lurt å kontakte noen i helsetjenesten for råd og veiledning. Enten om hvordan man kan ta det opp dette med barnet sjøl, eller om hva som bør gjøres videre. Dette kan gjøres anonymt, verken foreldrene eller barna trenger å identifisere seg, sier Innerdal.

– Ikke farlig å spørre

Mange, både unge og voksne, unngår å være åpen om sjølmordstanker. Oterhals synes det er vanskelig å svare på hvorfor det er slik.

– Kanskje de tror de er alene om å ha slike tanker. Mange unngår nok også å snakke om det i frykt for å bekymre andre og føle at de er til bry. Noen kommer til et punkt hvor de tror at ingen bryr seg eller er glad i dem, sier hun.

– Vær ærlig Dersom du sliter med selvmordstanker, råder kommunepsykologen deg til å si det rett ut: – Snakk med noen du stoler på, enten det er noen i familien, en venn, en lærer, en helsesøster, en lege eller noen andre. De vil hjelpe deg videre, så det spiller ingen rolle hvem du sier det til først, sier kommunepsykolog Ese (i midten). Foto: Erik Birkeland

Dersom du sliter med selvmordstanker, råder Ese deg til å si det rett ut:

– Snakk med noen du stoler på, enten det er noen i familien, en venn, en lærer, en helsesøster, en lege eller noen andre. De vil hjelpe deg videre, så det spiller ingen rolle hvem du sier det til først. Der og da kan det være vanskelig å se for seg at livet kan oppleves på en annen måte, men mange får god hjelp og oppfølgning, og opplever at de etterhvert mestrer det som kjennes utfordrende, sier hun, og fortsetter:

– Det er heller ikke farlig å spørre hvis du mistenker at noen du kjenner tenker på å ta livet sitt. Bare begrunn hvorfor du kommer med et slikt spørsmål. Det er ikke farlig å være direkte. Det er tvert imot veldig viktig.

– Hvilket ansvar har man hvis vedkommende du spør svarer ja?

– Vi som representerer helsetjenesten har et ansvar gjennom jobben vår og må agere. Vi må finne ut om det er akutt eller ikke, og deretter ta i bruk de tjenestene som finnes. Som nabo, kollega, bekjent, venn eller familiemedlem har du ikke et ansvar regulert gjennom lov, men vi alle ønsker jo at de rundt oss skal ha det bra, sier Ese.

– Hva hvis vedkommende ikke ønsker hjelp eller at du skal si det videre? Skal du trosse det?

– Det er selvfølgelig et stort dilemma, men ja, jeg synes det. Hvis noen du er glad i ikke klarer å leve lenger, må du si det til noen, slik at vedkommende kan få hjelp. Noen hemmeligheter må deles.

Har en nullvisjon

Ese presiserer videre at ingen, verken foreldre, venner, skolen eller andre, må føle skyld for at noen velger å ta sitt eget liv.

– Sjøl om de tankene alltid vil komme, må ingen sitte igjen og føle at de hadde et ansvar for å skjønne hva som kom til å skje. Noen ganger er det rett og slett umulig å fatte mistanke, sier hun.

– Er det realistisk å satse på en målrettet nullvisjon for sjølmord?

– Ja, vi kan aldri gi opp nullvisjonen. Det er nødt til å være plass til oss alle, og vi må jobbe for at alle får den hjelpen de trenger, sier hun.

– Det er en svært stor oppgave å skulle fange opp absolutt alle og unngå slike tragedier fullt og helt, men vi kan aldri slutte å prøve, sier Innerdal.

Vil ha mer åpenhet

Tatt i betraktning hvor mange som rammes av det, synes Ese sjølmord må på dagsorden.

– Sjølmord er en stor dødsårsak i Norge. Av dem som ikke dør av alderdom, er det mange som dør av sjølmord. Det ville vært rart hvis vi ikke snakket om det, sier hun. Innerdal fortsetter:

– Se for eksempel på hvor stor oppmerksomhet omkomne i trafikken får, sjøl om tallet her er vesentlig lavere. Her er det også mange etterlatte som kjenner på en stor sorg, men vi tør å snakke og skrive om problemet.

– De siste åra har man sett mer åpenhet rundt andre problem, som depresjon, angst og liknende. Hvorfor er sjølmord fremdeles så tabubelagt?

– Det er definitivt en større åpenhet om depresjon og angst i dag, men jeg tror det fremdeles er mer stuereint å si at man har vondt i ryggen enn at man sliter psykisk. Vi har nok et stykke igjen å gå før vi er helt i mål. Vi som jobber innenfor helsetjenesten skiller dessuten ikke på årsaker til at folk har det vanskelig. Om de har vondt i ryggen eller sliter med selvmordstanker har ikke så stor betydning, så lenge vedkommende trenger vår hjelp, sier Innerdal. Ese legger til:

– Vi mennesker ønsker alltid å finne en forklaring på det vi opplever. Ved et sjølmord har vi mistet personen som sitter på fasiten på hvorfor det skjedde. De rundt står ofte igjen med mange spørsmål. Var det noe jeg burde ha sett? Kunne jeg ha gjort noe annerledes? Er det min feil? Dette er spørsmål som dukker opp, enten man vil eller ei, i forsøket på å finne en mening med det som har skjedd. Sjølmord berører vonde sider og følelser hos oss som mange skammer seg over.

– Tiden etterpå er tung for dem som har mistet noen. Er det mange etterlatte som tar kontakt med dere?

– Jeg vet dessverre ikke om vi har vært flinke nok til å si at også de kan få hjelp hos oss, sier Ese.

– Høg terskel for å spørre om hjelp

Furuseth sier at kriseteamet jobber opp mot de etterlatte de første ukene etter et sjølmord.

– I teamet finnes det ulike fagfolk, så det hender at noen tar over og har videre oppfølging gjennom sin primærjobb. Vi forsøker alltid å sikre at de etterlatte blir fulgt opp, enten via eget nettverk eller av fagpersoner, avhengig av hva de sjøl ønsker. Noen gir uttrykk for at de takler dette på egen hånd, mens andre ønsker mer profesjonell hjelp, sier han.

– De etterlatte er som regel glad for hjelpen de får umiddelbart etter en slik krise. Nettverket deres er svært ofte tilgjengelig de første ukene, men det er ikke sjølsagt at dette vedvarer. Da har jeg inntrykk av at terskelen for å spørre om hjelp er altfor høg for dem som har det tungt. Det er ikke uvanlig at sorg kan føre til sjukdom, gjerne fysisk, hvis den ikke blir bearbeidet. Det bør derfor være et system hvor fagpersoner tar kontakt med de etterlatte etter noen uker eller måneder. Det er mye enklere å få tilbud om hjelp, enn å spørre om hjelp, fortsetter Furuseth.

– Vanskelig å snakke høgt om

Foreningen LEVE jobber for å sikre omsorg og støtte til de som mister sine nærmeste i sjølmord. Organisasjonen har også mål om å forebygge og redusere antall sjølmord og sjølmordsforsøk.

I Møre og Romsdal teller organisasjonen rundt 60 medlemmer. Fylkesleder Ragnhild Opskar, som sjøl har mistet sønnen sin i sjølmord, opplever at etterlatte ønsker mer åpenhet om temaet.

– Samtidig er det jo slik at den enkelte ofte vegrer seg for å snakke om sjølmord offentlig. For de etterlatte og berørte er jo ikke dette en enkel situasjon. De som opplever sjølmord i nær familie føler ofte på skyld og skam, og det kan derfor være vanskelig å snakke om dette temaet. Hvis tabuet blir fjernet, vil vi nok få en større forståelse for hvor mange som er i samme situasjon, sier Opskar, som i fjor fikk Ålesund kommune sin Helse- og velferdspris for sitt arbeid knyttet til forebygging og åpenhet om sjølmord.

Si det videre – Hvis noen du er glad i ikke klarer å leve lenger, må du si det til noen, slik at vedkommende kan få hjelp. Noen hemmeligheter må deles, sier kommunepsykolog Ese. Foto: ERIK BIRKELAND

Kontakter de etterlatte

LEVE arrangerer møteplasser, kafétreff, sorggrupper, arbeider politisk og sprer informasjon. I Møre og Romsdal er det tre ulike møteplasser, en i Molde, en i Ålesund og en på Søre Sunnmøre.

– Når vi blir varslet om et sjølmord tar vi kontakt med de etterlatte og inviterer de til å delta på møteplassen eller i en sorggruppe. Her er alle i samme situasjon, så det kan være enklere å snakke om det som har skjedd. Det er imidlertid ikke alle som ønsker å møtes i slike grupper, så vi tilbyr også enkeltsamtaler, sier Opskar.

Markering i kirka

En av LEVEs viktigste oppgaver er å koordinere arrangementene i Norge i forbindelse med Verdensdagen for sjølmordsforebygging.

– I Møre og Romsdal blir det markering i Spjelkavik kirke, hvor det blir lystenning og orgelmusikk fra klokka 18.00 til 19.00. Etter dette kan de som vil ta turen ned i kirkekjelleren for en samtale, en kopp kaffe og noe å bite i. Det blir en enkel markering i år, men vi mener kirkerommet er en trygg arena å komme til, hvor vi kan være sammen i stillhet, sier Opskar, som har vært fylkesleder i over ti år.

– Samtalen kan redde liv

Hvis du er bekymret for at noen du kjenner har selvmordstanker, mener også Opskar at du kan spørre direkte.

– Men da må du også være forberedt på å stå i situasjonen, og ta imot den eventuelle smerten som vedkommende sitter inne med. Du må også tydelig signalisere at du er her. Her kan budskapet til Verdensdagen for sjølmordsforebygging være fint å ha med seg: «Vis at du ser. Vis at du lytter. Vis at du bryr deg.»

– Hva er faren ved fortielse av sjølmord?

– Da frykter jeg at enda flere vil isolere seg, bli alene med tankene sine, og føle at sjølmord er en løsning. Hvis temaet blir snakket og skrevet om, blir det ikke like skambelagt å ha slike tanker. Flere vil nok tvert imot oppleve at de ikke er alene om å ha det vanskelig. Faren for smitteeffekt blir ofte nevnt i mange sammenhenger, men jeg mener vi må tørre å snakke åpent om at livet kan være svært tøft. Det viktigste er at de som sliter snakker med noen. En samtale om det vanskelige kan redde liv.

Press fra samfunnet

Prest Furuseth opplever at det beste for de etterlatte er å være åpen om dødsårsaken.

– Da behøver ingen å spille teater. Det er dessuten mye enklere å ta imot omsorg når de rundt deg vet hva som har skjedd. De seinere åra har jeg sett en klar tendens til at det skal være åpenhet om det. Det er lenge siden jeg har opplevd at noen vil skjule årsaka til et dødsfall. Ved å være åpen om sjølmordet, kan nettverket agere ut fra det som reelt har skjedd, i stedet for å gruble og høre på eventuelle rykter, sier han.

– Hvordan kan samfunnet ellers bistå?

– I dagens samfunn er det altfor mye press, og spesielt unge føler de må være vellykket og prestere på alle arenaer. Det må være lov til å gjøre feil. Ingen er perfekte. Det må være mer slingringsmonn for å være akkurat den man er, og vi alle må være rause med hverandre. Det er mange som sliter, og sosiale medier bidrar ikke akkurat positivt. Mange blir hetset, mobbet og utfryst på nett.

Søk hjelp Sjølmord skal ikke være en løsning, mener lederen for kriseteamet. – Det finnes andre løsninger som kan sørge for at du kommer ut av en krise uten å måtte velge det mest dramatiske, sier Furuseth. Foto: ERIK BIRKELAND

– Finnes andre løsninger

Til de som ønsker å avslutte livet for å slippe unna det som føles uutholdelig, ønsker Furuseth å si følgende:

– Når livet går i svart, og du verken ser håp, lys eller framtid, er det viktig å finne ut hvor smerten ligger og hva som er årsaka til at alt føles håpløst. Livet er forferdelig krevende i mange tilfeller. Årsaka til sjølmord er veldig sammensatt. Det er derfor vanskelig å generalisere og si nøyaktig hva som kan hjelpe, men de aller fleste problem går det an å jobbe med. Det finnes løsninger som kan sørge for at du kommer ut av en krise uten å måtte velge det mest drastiske. Ofte kan det være lurt å bryte ned problemene i mindre biter, og bearbeide det vonde litt etter litt. Da behøver ikke det store, forferdelige svarte være så farlig lenger.