Ifølge professor Lars Mehlum, leder ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging, går Norge foran som et godt eksempel på hvordan sjølmord bør omtales.

– Fortjener omtale

Punkt 4.9 i Vær varsom-plakaten ble revidert i 2005. Tidligere het det at «sjølmord eller sjølmordsforsøk som hovedregel ikke skal omtales». Den nye formuleringen lyder slik: «Vær varsom ved omtale av sjølmord og sjølmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere sjølmordshandlinger».

– Er norske medier fremdeles for forsiktige?

– Det er nok noen journalister som er altfor redde for å trå feil, men det finnes også de som burde være mer tilbakeholdne. Det gjelder å finne en god balanse. Det meste rundt sjølmord er ikke problematisk å omtale, så lenge det blir gjort på riktig måte, sier Mehlum.

Hvis mediene tilslører og mystifiserer temaet, kan det tvert imot bidra til å opprettholde tabuet rundt sjølmord, tror professoren.

– Sjølmord er et tema som fortjener omtale i media. Hvis problemet blir omtalt på en åpen og lite fordomsfull måte, kan dette virke forebyggende.

– Hva er farene hvis ingen tør å ikke skrive og snakke om temaet?

– Da kan vi risikere å legge lokk på problemet, og at politikere og andre mennesker i samfunnet som burde og kunne gjøre noe, ikke gjør noe.

Farlig romantisering

Ifølge Mehlum er det viktig å omtale sjølmord som et samfunnsproblem, og opplyse om hvilken hjelp som finnes.

– Media bør omtale sjølmord som det alvorlige samfunnsproblemet det er, men samtidig understreke at dette er et problem som vi kan og bør forebygge, at det finnes mange effektive forebyggingsmetoder, og at for folk som er i sjølmordskrise vil det hjelpe å søke hjelp. Når konkrete tilfeller av sjølmord omtales bør man unngå bruk av bilder av avdøde, unngå sensasjonspreg og romantisering, og unngå omtale av sjølmordsmetodene og andre detaljer omkring selve handlingen. Noen journalister går også litt for tett på de pårørende. Det er viktig at media har en viss avstand til mennesker i sorg og krise, slik at de ikke blir overeksponert, sier han.

Dramaserien «13 Reasons Why» har blitt heftig diskutert helt siden den ble sluppet på Netflix i mars. Serien handler om tenåringsjenta Hanna Baker, som tar sitt eget liv etter å ha følt seg mobbet, utestengt og oversett. Hun etterlater seg 13 kassettopptak, hvert av dem ment for personene hun mener har skylden for sjølmordet. Flere har rost serien for at den tar opp et viktig tema, men den har også høstet mye kritikk for hvordan den skildrer sjølmord.

– Er dette god åpenhet?

– Nei, jeg mener serien går altfor langt i å beskrive metode og omstendighetene rundt et sjølmord. Den spiller på følelser og inviterer til at andre enkelt kan identifisere seg. Dette er dessuten en serie som appellerer og er direkte rettet mot ungdom, som er en spesielt sårbar gruppe, sier Mehlum.

Noen måneder etter serien ble sluppet, hadde NRK Newton et innslag kalt «13 Reasons Why NOT». Her tar programleder Lydia Gieselmann og helsesøster Tale Maria Krohn Engvik, bedre kjent som «Helsesista» på Snapchat, opp 13 ting de ønsker at unge skal vite om depresjon og vanskelige følelser. Se hele innslaget på YouTube-kanalen til NRK Newton.

Spør rett ut

Flere fagpersoner i Molde kommune mener du skal spørre rett ut om du tror en venn tenker på sjølmord. Det mener også Mehlum.

– Dersom du er urolig for at noen du er glad i tenker på å ta livet sitt, må du ikke nøle med å ta det opp med dem. Spør rett ut: «Tenker du på å ta sjølmord?». Det er ikke farlig å spørre. Mange svarer nok nei. Da går det an å spørre om det er noe annet de sliter med, slik at de eventuelt får en anledning til å snakke om det. Dersom vedkommende svarer at de har selvmordstanker, kan du følge opp med å si: «Det høres ut som du har det veldig vanskelig. Kan du fortelle meg mer om hva du tenker, og hvorfor du føler det slik?». Forsøk å få vite mest mulig. Spør om de har tenkt på metode, om de har planlagt når det skal skje, om de har forberedt seg og andre liknende spørsmål. Hvis du får ja på slike spørsmål, er tida kommet for å innse at du ikke kan holde dette for deg sjøl. Da kan du for eksempel si: «Jeg er glad for at jeg fikk snakke med deg om dette, og for at du er ærlig med meg. Det er tydelig for meg at du trenger hjelp. Hva om vi ringer til fastlegen din nå, eller drar på legevakta sammen?». Ikke overlat personen til seg sjøl, men vær sammen med vedkommende til profesjonelle hjelpere overtar, sier han.

– Kan redde liv

Ifølge Mehlum er det helt klart bedre å spørre en gang for mye, enn en gang for lite.

– Noen frykter at det å stille et så direkte spørsmål, kan få vedkommende til å tenke mer på sjølmord, men det har vi ingen grunn til å tro. Det er ingen data eller klinisk erfaring som viser at et slikt spørsmål inspirerer noen til å ta livet sitt.

– Hvordan kan man vite at vedkommende svarer ærlig?

– De aller fleste vil svare ærlig, men det er ikke til å unngå at noen svarer nei, sjøl om sannheten er en helt annen. Heldigvis vil de aller fleste si det som det er. Det at vi ikke kan fange opp absolutt alle, må ikke få oss til å tenke at det ikke er vits å spørre. Dette spørsmålet kan redde liv.