Idrettens øverste juridiske organ, voldgiftsretten i Lausanne (CAS), har bestemt at den norske langrennsløperen Therese Johaug skal utestenges i 18 måneder for brudd på dopingreglementet. En konsekvens av dette er at skiløperen ikke får stille til start under OL i Pyeongchang i Kina i februar. Straffen er noe strengere enn det ekspertene trodde på forhånd. Therese Johaug var svært preget da hun møtte pressen etter at dommen ble kjent. OL var hennes store mål.
Skiløperen har forklart at hun ved en feil brukte en leppekrem som inneholdt et forbudt stoff. Straffen virker svært streng. CAS slår fast at Johaug har liten skyld, men at straff på mellom 12 til 24 måneder likevel er nødvendig. De viser til at Johaug ikke gjorde en fullstendig sjekk av innpakningen, der stoffet ikke bare er forbudt, men der det også står en klar advarsel. Norges idrettsforbund (NIF) sier at de tar dommen til etterretning. Johaug vil ifølge Aftenposten bruke de nærmeste dagene til å gjennomgå avgjørelsen sammen med sine rådgivere.
Dommen har startet to debatter som begge er viktige. En rein idrett der lag og utøvere kjemper en rettferdig kamp er et sentralt og viktig mål i idretten. En rekke dopingsaker de siste 40-åra har skadd idrettens troverdighet. Man har møtt dette ved stadig å innføre nye regler og rutiner. Dessverre har et strengt regime vært nødvendig. Denne gangen rammer imidlertid reglene en norsk utøver på en måte som mange oppfatter som urettferdig. Vi må våge å spørre oss sjøl om nærheten til utøveren gjør noe med hvordan vi ser på saka.
Det siste året har vist oss at også norsk toppidrett mangler gode nok kontrollrutiner. Dommen viser at det norske skilandslaget ikke hadde god nok kjennskap til utøveransvaret. Konsekvensen for Therese Johaugs idrettskarriere ble brutal. Det er greit med en debatt om hvor streng straffen burde vært. Men norsk idrett må samtidig ta lærdom av det som skjedde og sikre bredre kontrollrutiner for framtida.