Vidar Haaheim (23) fra Eide gjorde en fjellbragd i mai som er blitt kjent for enkelte de siste dagene. I løpet av mai måned var han innom alle 194 Stikk Ut-postene i 16 kommuner i Romsdal og på Nordmøre.

Litt arbeid har det også blitt innimellom i hans énmannsfirma Håheim Anleggsservice AS, som driver mye med kraftlinjearbeid. Han tok med seg en sykkelpost på jobb i Rauma en av dagene.

Deler vi 194 på antall dager i mai, blir snittet over 6.

– Hvordan er dette mulig å gjennomføre, er vårt første spørsmål til storvandreren.

– Gode fjellsko, svarer Vidar tørt.

Men så funderer han litt før han svarer, for han har endret innstilling til prosjektet sitt undervegs.

– Målet fra dag én var ikke å ta alle postene. Det startet med at jeg fikk en telefon fra en i kameratgjengen. Vi pleier å samles natt til 1. mai for å gå flest mulig topper. Jeg hadde sjansen til å bli med og slo til. Vi gikk til Galtvatnet (499 moh.), en middels tur som starter i Herskedalen. Det var kjempefint, og en fantastisk naturopplevelse rundt midnatt.

Måtte bare fortsette

Etterpå greide ikke Vidar å gi seg, han måtte bare fortsette.

– Først skulle jeg se hvor mange poster jeg greide, for å ligge først på Stikk Ut-lista. Det utvikla seg. Jeg spurte en kamerat om han trodde det ville mulig å ta alle på en måned. Svaret var et klart nei. Dermed var det gjort.

Fantastisk reise

Men etter hvert handlet det mindre og mindre om konkurranse. Han kom inn i en modus som han betegner som fantastisk og vanskelig å forklare.

- Etter ei uke forsvant stivheten i kroppen, og jeg fikk en nærmest kontinuerlig naturopplevelse. Etter x antall solnedganger og -oppganger ble jeg som bergtatt. Jeg har fått et helt annet forhold til naturen etter denne reisa sjøl om jeg alltid har beveget meg mye i terrenget. Å sitte på en fjelltopp og få med seg en solnedgang er ubeskrivelig. Og det var mange av dem, denne fine mai-en.

På folkehøgskole

Så skjellsettende var turprosjektet til Vidar nå i mai at han undervegs ble bevisst på en tanke han har gått med en stund – å bryte med det han gjør til daglig og virkeliggjøre en drøm. Dermed blir det folkehøgskoleår til høsten, på ekspedisjonslinja til Seljord folkehøgskole. Han skal til basecamp på Mount Everest og Afrikas høgeste fjell Kilimanjaro.

- Jeg er 23 år og har mulighet til dette. På Stikk Ut-turene hørte jeg kursholderen Svein Harald Røines lydbok «Modig», som handler om å gripe sjansen og gjøre det en brenner for mens man kan. Jeg vil ikke sitte seint i livet mitt og tenke på alt jeg ikke fikk gjort da jeg hadde muligheten.

Natt og dag

For å greie over seks poster i døgnet har han gått natt og dag. Noen netter lå han ute, andre overnattet han i husrom han har tilgang til i Tingvoll. Flere poster er enkle og har kort gåavstand, men mange er lange og krever mye tid. De enkle ute på øyene tar også lang tid, på grunn av reisetida med bil og ferje. Et stort antall turer har han gått alene, men til øyene har slått seg med andre.

Været har stort sett vært fint og varmt, men et par dager bød på nedbør. Den dagen han var innom Silsetvatnet og andre poster i nærheten, var det tåke og null sikt. Han gikk utelukkende på gps-signal og var gjennomblaut.

Han har opplevde litt dyreliv også, sett firfisle og mye orm.

- Jeg prøver å gå mye utenfor harde stier med grus og stein for å skåne kroppen mest mulig.

Mange turer har gått på snø, til topper som ikke er åpnet ennå. Jeg kunne gått enda flere på ski, fant jeg ut.

Mange kilometer

Vidar har ikke sjekket hvor mange mil han har fartet, men det kan fort bli opp imot 100 mil. Hvor mange høgdemeter det har blitt, har han ikke regnet ut, men det lar seg sikkert gjøre i etterkant. Vidar angrer litt på at han ikke tok med seg klokke som teller høgdemeter.

Verkende bein

Supervandreren forteller at første uka verket det i føtter, knær og legger. Men det gikk seg til. På kraftlinjearbeid de siste 5–6 åra har han naturlig fått et visst fysisk grunnlag, som nok hjalp på.

- Har du fått mange reaksjoner?

- Folk begynte å følge med da jeg la ut bilder på Instagram. De kommenterte og lurte på hvorfor jeg gjorde dette. Mange lurte på om jeg ville rekke å nyte turen med et så hardt program. Men det kan jeg si, jeg har nytt hver eneste tur. Tidlig i perioden sa noen at de håpet dette ikke er juks, men etter hvert stilnet det. Jeg har alle koder og tidspunkt dokumentert med bilder tatt med mobiltelefonen. Og jeg har loggført meg på Stikk ut-sida.

Tur igjen

Vidar forteller om siste turen, som var Luten i Eide (fjelltoppen der grensa mellom Fræna, Eide og Gjemnes møtes, 968 moh.). Dette betegnes som den tyngste av Stikk Ut-postene (kode svart). Men han gikk om Trolldalsvatnet, og ikke Heklatindene, noe som gjør turen litt lettere.

Fjellkaren forteller at han har gått i flere uker nå og gledet seg på ikke å måtte legge ut på tur igjen. De første dagene av juni har det blitt restitusjon og et rolig liv i barndomsheimen på Eide.

Like fullt skal han kanskje opp på Luten igjen samme dag som vi treffes. Han er ikke lei, det er muligens litt turabstinens ute og går, skjønner vi.

Øyturer tidkrevende og avslappende

Turene ut til øyene i Sandøy, pluss Hjertøya og Bjørnsund er tidkrevende. Til de to sistnevnte leide han båtskyss sammen med andre Stikk Ut-entusiaster. Øyturene er fine som restitusjon for en som går mye.

Traff mange

Vidar forteller at han traff mange turgåere undervegs.

- Det er helt fantastisk med alt folket som går. Stikk Ut er en veldig bra ordning. Alt er så godt merket og tilrettelagt. Og så er det noe for alle kategorier. Du møter alt fra veldig gamle til unge med bæremeis. Det er flott å se, imponerende. Uten Stikk Ut hadde det nok ikke vært så mange ute på tur.

- Er det viktig for deg å ha gått alle Stikk Ut-turene?

- Nei, når jeg ser tilbake, er det opplevelsene som sitter igjen, og så det å ha utfordret seg sjøl. Men klart, Stikk Ut er motiverende. Jeg hadde nok ikke gått alle 194 om det ikke var for Stikk Ut, sier Vidar Haaheim.

PS: Etter samtalen med Budstikka, slo tur-abstinensen inn. Dermed benyttet 23-åringen pinseaften til ny tur på Luten.