Arbeiderpartiet har startet valgkampen med en klar målsetting om å bli det ledende regjeringspartiet etter valget om knapt fem måneder. Slagordet «Alle skal med» er velkjent Ap-tenking. Partileder Jonas Gahr Støre sa i talen på partiets landsmøte i Oslo at øverst på lista over oppgaver Arbeiderpartiet prioriterer, står arbeid.

I vårt samfunn er arbeid selve universalnøkkelen, poengterte Støre. Han er alvorlig bekymret over at hver fjerde ungdom ikke klarer å fullføre 13 års utdanning på skolen, men dropper ut. Arbeiderpartiets nestleder, Hadia Tajik, fulgte opp Støres ambisjon. «Om vi sier alle skal med, må flere få jobbe», sa Tajik.

Ambisjonen til Arbeiderpartiet er det ingen ting i vegen med. Praksis ser verre ut. Partiet er ikke alene om å være svært bekymret over at ett av de største problemene i dag er at så mange unge mennesker står utenfor arbeidslivet. Ungdomsledigheten har ikke vært større på 20 år. Særlig mange unge gutter står uten jobb, og styrer mot ei framtid som ufør.

Ledelsen i Arbeiderpartiet hadde et forslag klart: For å forhindre at ungdom blir gående opptil fire år på arbeidsavklaringspenger, ville de korte inn denne perioden til to år. På den måten ville Hadia Tajik og ledelsen legge større press på Nav for å få ungdom i arbeid. En jobbgaranti skulle slå inn etter to år med arbeidsavklaringspenger. Og det offentlige; kommunene, fylkeskommunen og staten, måtte være beredt til å ansette flere unge.

På grasrota i Arbeiderpartiet jubles det over at partiet setter arbeid til alle som oppgave nummer én. Men fotfolket i Ap er åpenbart tvilende til sin egen ledelse, for da partiprogrammet skulle vedtas, gikk et flertall på landsmøtet imot partiledelsens forslag om å redusere antall år ungdom kan gå på arbeidsavklaringspenger.

Vedtaket er skuffende. Nå kan praksisen fortsette med at ungdom i ytterste konsekvens kan gå opptil fem år på ulike Nav-ordninger uten å være i jobb. Et så langt opphold utenfor arbeidslivet styrker ikke akkurat sjansene for å komme i jobb. Støres og Tajiks snakk om å stille krav til folk om å bidra i arbeidslivet, blir hengende i lufta når et flertall i partiet sier nei når konkrete tiltak legges på bordet.