Årets ildsjel har store planer for pengegaven
MOLDE: – Jeg fikk helt sjokk da dere ringte. Jeg sto faktisk og betalte en stor bilregning, og ble så overrasket at jeg tasta feil kode. Det ble litt mye på en gang, sier Hilde Stenmark Kvennes, som fortsatt er litt himmelfallen da hun kommer til Romsdals Budstikkes lokaler for å motta premien torsdag.
Startet i det små
Hilde er glad i alle slags dyr, men å gi heimløse katter en ny start har alltid vært fanesaken.
– Da jeg kom til Molde i 1997 fikk jeg en kattunge. Kort tid etter oppdaget jeg at de to andre i kullet var blitt slått i hjel. Det synes jeg var skrekkelig. På et seinere tidspunkt skulle jeg ha enda en katt fra samme sted. Da ga jeg streng beskjed om at det samme ikke kunne skje igjen. Det var to stykker i kullet, og jeg lovte å finne et heim til den siste. Det var på den tida jeg innså hvordan enkelte katter kan ha det, sier hun.
Nok penger til å gå rundt
De første ti åra måtte Hilde betale utgiftene av egen lomme. I 2005 startet hun Kattens Vern Molde, som med åra har stablet seg på beina.
– Vi hadde ikke klart oss uten Grasrotandelen. Den har vokst jevnt og trutt hvert år, og begynner nå å bli en bra sum. I tillegg har vi et adopsjonsgebyr på kattene. Tanken er at driften skal gå rundt i en kombinasjon av dette. Det er også folk som uoppfordret donerer penger til oss i ny og ne. Slik har det vært helt siden vi startet, sier hun.
Vil lage kattemottak i Molde
Bare i desember har kattene kostet organisasjonen 30.000 kroner. Hilde ønsker ikke at pengegaven fra Gjensidige Nordmøre og Romsdal på 75.000 kroner også forsvinner i veterinærregninger.
– Det er såpass mye penger at du nesten har lyst til å sylte det ned litt. Vi må tenke grundig gjennom hvordan vi skal forvalte summen, sier hun.
Kattens Vern Molde har nemlig noen investeringer på ønskelista som vil kunne spare de for både tid, penger og arbeid.
– Det ene er å kjøpe en chipleser for å ikke være avhengig av veterinær. Da kan vi sjekke kattene umiddelbart, og være sjølhjulpne på kveld og helg. Det er også behov for en ordentlig barbermaskin. Flere av kattene må barberes på grunn av sår vi skal rense, eller fordi pelsen er klumpete, sier Hilde.
– Øverst på ønskelista står et kattemottak i Molde. I dag er organisasjonen utelukkende drevet av at vi har fosterheim. Vi vil alltid fortsette med dette, men det er en sykdomsrisiko å ta inn katter fra gata. Et mottak krever at vi har en stabil økonomi. Utleier må også ha et hjerte for saka, slik at han kan leie oss et rimelig, mindre lokale. Det må være såpass sentralt at de frivillige har mulighet til å drifte det. Styret skal se på mulighetene over nyttår, og jeg håper vi kan få til noe i løpet av vinteren. Om noen er interessert og har et lokale, må de bare ta kontakt, fortsetter hun.
– Umulig å redde alle
I tillegg til Hilde sjøl, består organisasjonen av en fast kjerne på rundt fem frivillige.
– Vi har også flere hjelpere, samt 30 til 40 familier årlig som stiller som fosterheim. Vi hadde ikke vært den organisasjonen vi er i dag uten alle de frivillige. Kanskje spesielt viktig har de vært det siste året, da jeg har jobbet ekstremt mye på museet. Da har andre stilt opp, og klart å ta unna alle sakene som har kommet, sier hun.
I løpet av sine 20 år som de heimløse katters venn, har Hilde lært å bli realistisk.
– Du går inn med en plan om å redde alle, men det er rett og slett umulig. Vi avliver katter som er sjuke, etter veterinærens råd, eller de som ikke har noen mulighet for å bli tamme. Det er bedre å bruke ressursene på dem som har mulighet til å lever og få et heim, sier hun.
Bruk-og-kast-mentalitet
Hilde har flere ganger blitt forskrekket over folks holdninger.
– Folk har svært varierende oppfatning av barneoppdragelse, og slik vil det også være med dyrehold. Vi møter mange mennesker som ikke har spesielt mye empati, sier hun.
Om det har vært en økning i antall heimløse katter med tida, klarer hun ikke å svare på.
– Det er vanskelig å si om det har utviklet seg til det verre fordi det faktisk har blitt verre, eller om det bare virker slik fordi vi har blitt mer kjent. Men det er klart at bruk-og-kast-mentaliteten er der. Mennesker har behandlet to- og firbeinte dårlig siden tidenes morgenen, og kommer til å fortsette med det. Det hadde vært luksus om vi ikke trengte å ha en slik organisasjon, men det kommer nok aldri til å skje, sier hun.
Administrerende direktør Vidar Skaar synes det er kjekt at Gjensidige Nordmøre og Romsdal kan støtte opp ildsjeler.
– Det at noen har et engasjement for dette og gjør en forskjell for oss andre, er helt supert. De gjør en samfunnsjobb der ingen andre tar ansvar. Her er det frivillige som går i bresjen for kattene, og ser behovet for å gå inn og hjelpe. Vi støtter ofte idrett og kultur, hvor det også finnes mange frivillige, så det er positivt at pengene kan gå til en slik organisasjon også, sier Skaar.
Tar en dag av gangen
Siden Hilde vet hva som rører seg der ute, tror hun det vil være umulig å legge ned organisasjonen uten å sitte igjen med en dårlig følelse.
– Jeg føler nok et press på å fortsette, ja. Det er de sakene som ikke ender godt som fester seg, og får meg til å ville stå på videre, sier ildsjelen, som ikke vet hvor lenge hun kommer til å være primus motor:
– Jeg ender vel opp som en pensjonert, gæren «cat lady» med flere titalls katter, he he. Nei, det er vanskelig å si. Jeg tar en dag av gangen, og satser på at yngre krefter har mulighet til å overta når den tid kommer. Frivillig vil dette uansett være. Man får ikke betalt, og det er slik det skal være.
