I rosenes by, omringet av fjorder og fjell, bor det en rosepike som elsker fotball. I motsetning til andre fotballinteresserte i området har hun ikke sesongkort på Molde stadion, skriver Anne-Merete Varhaugvik (34) fra Molde på sin egen blogg Livet og døden og alt i mellom.

Reisetiden til hjemmekamp er lang, heiaropene blir ropt på Lerkendal og hjertet banker for Rosenborg. Hun sier I og ikke Æ, det finnes ikke et trønder-gen i henne. Men når det kommer til fotball banker hjertet for det samme laget som trønderne. Like intenst og like ekte!

Siden hun var 6 år gammel har hun kjent på denne kjærligheten. Som liten så hun frem til den dagen i året da trønderne kom til Molde. Følelsene var så sterke og en dag besvimte hun på tribunene på gamle Molde stadion. Hun stod sammen med sine egne og ingen dømte henne fordi hun likte Rosenborg, hun var del av et fellesskap.

Foreldrene var ikke interessert i fotball men hun hadde noen onkler med sesongkort på Molde stadion. De var ikke dømmende, tvert imot. Selv om de var lidenskapelig Molde supportere la de igjen penger i supporterbutikken til Rosenborg. De tok med seg supporterutstyr til Molde i gave til den lille trollungen. Det betydde mer for henne enn de kanskje forstod.

Hun var veldig stolt og kan den dag idag huske gleden over gavene. Men hun kunne ikke gå med supporterutstyret på skolen, da ville kommentarene og mobbingen begynne igjen. Et år var hun så lei at hun prøvde å like MFK bare for å ta del av fotball felleskapet og ikke lengre være på utsiden, helt alene.

Men det gikk ikke lang tid før hun slo fra seg den tanken. Hun var bare et barn, men dette dannet mye av grunnlaget for at hun idag står sterkt på meningene sine. Hun har innsett at man ikke kan forandre den man er for å tilpasse seg andre. Man må stå opp for det man tror på!

Da hun var liten brukte Rosenborg å overnatte på et tidligere hotell som het Knausen. Like i nærheten lå kunstgressbanen hvor de trente før kamp. Der var hun hver gang, og gikk stolt hjem med autografer fra Mini, Sørloth, By Rise og alle de store heltene.

Innimellom var hun også i Trondheim på kamp. Gleden var stor da hun på Tyholttårnet møtte selveste Rune Bratseth og Werder Bremen før en treningskamp. Da hun spurte Bratseth om autografen ble han overrasket over dialekten hennes. Dette er noen av de fineste barndomsminnene hun har.

Nå har hun blitt 34 år og den lille jenta har blitt hardhudet. Hun bryr seg ikke lenger om kommentarer, hun er stolt og svarer tilbake. Om det skulle være noen tvil, den lille jenta med den store kjærligheten for Rosenborg er meg.

Min oppfordring til alle fotballsupportere er å respektere barns meninger om fotball. Små kommentarer som ikke er vondt ment kan faktisk være sårende for noen som opplever det til stadighet. For om du kommer med bemerkninger er det stor sannsynlighet for at det er mange andre som også gjør det.

Min yngste sønn liker også Rosenborg. Har er mye tøffere enn mammaen var som barn. Da han ville ha på seg Rosenborg drakta på skolen var jeg litt i tvil. Jeg ville jo ikke han skulle bli plaget. Han går nå i femte klasse og går stolt ikledd den svart hvite drakten. Det går stort sett bra. Det eneste jeg har problem med er når fremmede voksne skal kommentere drakten hans på en nedlatende måte. La det ikke gå utover et barn, selv om det er humoristisk ment!

For noen måneder siden kom jeg i snakk med en pappa fra Ålesund som hadde med seg sønnen til Molde for å se MFK spille. Han var sunnmøring, bosatt i Ålesund og heiet på Molde. Jeg sa til den lille gutten at han skulle være stolt av meningene sine selv om det ikke var den samme som andre i byen hans hadde.

Jeg vet det også har vært hendelser i Trondheim hvor barn som liker MFK blir plaget. Det er faktisk ikke greit! Selv om vi som voksne ikke mener så mye med det så kan det være vondt for det lille barnet.

Det er mange år siden jeg har brydd meg om kommentarer. Da gullårene tok slutt ble jeg ikke lenger utsatt for påstander om at jeg var medgangssupporter. Folk innså etterhvert at jeg mener det når jeg sier at det ikke finnes andre lag for meg enn Rosenborg. Mange Molde supportere respekterer valget mitt. Vi kan spøke om fotball og «småplage» hverandre på en humoristisk måte. Under kamp er det alvor men etter kamp er vi venner igjen. Det er sånn det skal være.

For noen år tilbake brukte jeg å si jeg hatet MFK. Jeg har etterhvert innsett at det var mye sinne som lå i meg på grunn av det jeg har opplevd. Jeg liker ikke Molde FK, men jeg har sluttet å hate. De har mange fantastiske supportere, hvorav noen er mine venner, kollegaer og familie. Man må ikke stigmatisere hele grupper.

Det bør også moldenserne huske om Rosenborg supporterne. De er en herlig gjeng mennesker som har tatt meg inn i varmen selv om jeg er fra Molde. De som innimellom ødelegger for alle er enkeltmennesker, og jeg er drittlei av å måtte svare for deres handlinger. Jeg elsker Rosenborg og jeg hater ikke Molde by, selv om jeg kunne tenkt meg å flytte herfra etterhvert. Men det er av andre grunner enn fotball.

Dette er min personlige skildring av hva jeg har opplevd. Og ikke ment som en kritikk rettet spesifikt mot MFK supportere. Det er rettet mot alle supportere i hele landet uavhengig av lag. Jeg opplevde dette i Molde, noen ander opplever det i Trondheim, Bergen, Ålesund eller Oslo.

På søndag er det cupfinale og jeg gleder meg som en unge! Har dessverre ikke fått billetter, men jeg kommer til å sitte hjemme i Molde å heie på laget mitt.

Fotball er følelser, slipp de fri – men ikke glem å respektere andre.

Du kan lese mer på bloggen "Livet og døden og alt i mellom" her.

Anne-Merete Varhaugvik er RBK-fan og fra Molde. Foto: Privat