FOTO: ERIK BIRKELAND

Den første konserten i fullsatt domkirke seint torsdag kveld er godt i gang, elitekoret Skruk synger og musikerne spiller folketonen til Kingo-salmen så gåsehuden kryper langs ryggraden:

TA-TA-TA-TAMMM! (stortromme og cymbaler) "Som den gylne sol frembryter gjennom den kullsorte sky!

TA-TA-TA-TAMMM! Og sin stråleglans utskyter, så at natt og mulm må fly!"

Den gode stemninga er satt.

I løse lufta

Så skjer det. Dirigent Per Oddvar "Prots" Hildre tar et steg bakover fra scena - og trår rett ut i løse lufta, like til siden for den svarte kassa han åpenbart tror står der.

Han faller rett bakover, ned på golvet, ruller en runde i midtgangen, der den solide kroppen forbløffende raskt - og stadig dirigerende - kommer seg opp på kne, klatrer opp på kassa, så på scena igjen og tilbake i dirigentens myndige positur- mens musikerne spiller og koret synger ufortrødent videre.

De i publikum som så ned eller bort de sekundene dramaet pågikk, ville ikke hørt noen som helst endring i musikken. Og sluttlinjene satt som de skulle.

"Takk for dødens bitre ve, takk for din oppstandelse.

Takk for himlen du har inne, der skal jeg deg se og finne."

Skjerpet seg

Det vil si - det SKJEDDE faktisk en endring i musikken. Til det bedre. Rbnett var innom dagen derpå, mens Skruk varmet opp, og overhørte Prots si til sangerne:

- Når det gjelder det fallet i går - jeg syns forresten det blir for lite snakka om - så gjorde det at dere var helt i pitch etterpå. Før jeg falt, sank dere en halv tone, men etterpå holdt dere pitchen. Det sier noe om å være skjerpet.

- Et Herrens mirakel!

Rbnett griper tak i ham etter øvinga og før formiddagskonserten starter.

- Hva skjedde? Og hva tenkte du i det øyeblikket?!

- Det skjedde et under, utbryter han, tydelig i godt lune.

- Den boksen som står foran scena - den sto i midten mens vi øvde, til jeg sjøl flytta den til siden like før konserten for å få bedre kontakt med trommeslageren. Det hadde jeg glemt da jeg trådte bakover...

Og underet, hva var det?

- Jeg har hatt en arm og en skulder som har vært vonde lenge, slik at jeg har sovet dårlig om natta. Men i natt sov jeg som en stein, som jeg ikke har gjort på lenge! Det fallet må ha slått på plass ett eller annet i skulderen. Herrens veier er uransakelige!

Konserten løftet seg

Om fallet var et sjokk for publikum, var det sjølvsagt mest et sjokk for ham sjøl:

- Jeg må innrømme at jeg var som i en boble ei stund etterpå.

Men - som den perfeksjonistiske dirigenten han er, var denne tanken langt framme:

- Jeg fryktet at konserten ville falle, fordi musikere og publikum ble så opptatt av det som skjedde. Så jeg fortsatte å dirigere mens jeg lå nede på golvet og mens jeg kom meg opp igjen, for å vise koret at jeg ikke hadde fått et hjerteinfarkt eller noe sånt. Halve koret består jo av sjukepleiere og leger, som hadde styrtet fram hvis jeg hadde blitt liggende litt lenger, sier Prots mens han humrer i sitt karakteristiske lange, grå skjegg.

Så viste det seg altså at fallet i stedet for å distrahere sangerne, skjerpet dem kraftig, og gjorde at de holdt tonehøyden spesielt godt i fortsettelsen - en evig utfordring for ethvert kor.

- Han bare forsvant

I påvente av konsertstart, går Prots, Henning Sommerro og Sondre Bratland ut på plassen ved sakristi-inngangen.

- Jeg så ned i pianoet og fikk ikke med meg sjølve fallet. Men da jeg så opp igjen, lå han på golvet, og jeg lurte på hva i all verden som skjedde, sier Sommerro.

En av korsangerne som så i notene da Prots falt, oppdaget da han så opp igjen at dirigenten rett og slett var forsvunnet. Til han først så noen dirigerende armer, og deretter det skjeggprydete hodet stige opp over scenekanten.

Biskop klar til unnsetning

Rbnetts fotograf Erik Birkeland satt på første rad under hendelsen, og fanget sekundene etter fallet. Biskop Ingeborg Midttømme satt rett ved siden, og tok seg først til hodet, før hun halvt reiste seg, på spranget til å trå til.

- Jeg oppfattet situasjonen mer dramatisk enn den viste seg å være. Jeg ble imponert over mannens evne til å rulle rundt og sprette opp igjen, sier Ingeborg Midttømme.

Hun var på forhånd oppmerksom på den svarte kassa foran scena, der det var tanken at hun sjøl skulle gå opp for å presentere konserten.

– Jeg syns den var ustø. Sondre Bratland advarte meg også om den, og viste meg hvor jeg kunne gå på scena fra siden i stedet for fra kassa.

Høy legetetthet

Før Per Oddvar Hildre kom på beina igjen, rakk Midttømme å tenke at hun som konferansier måtte være forberedt på å si noe i tilfelle det ble en pause.

Men det viste seg altså fort at det ikke ble nødvendig.

- Og hvis han hadde slått seg ordentlig, er det ikke noe sted i området med større legetetthet enn i Molde domkirke, sier hun.

PS: For ordens skyld - lydsporet på bildeserien er ikke fra konserten, men en (teknisk redusert!) versjon av innspillinga fra plata, gjengitt med Sommerros tillatelse.