Sjøl fikk hun en viktig påminnelse da mora fikk kreft.

1. Du ga nylig ut «Ekte hverdag – 12 steg til et litt bedre liv på Gyldendal forlag». Hvor kom ideen til boka?

– Jeg satt en søndag og skulle forberede ny uke med jobb, familie og plikter. I stedet begynte jeg å leike med kalkulatoren og fant ut at jeg hadde levd mer enn 15.000 dager. Statistisk sett hadde jeg levd mer enn halve livet. Er dette alt? tenkte jeg. Er det bra nok? Det var den enkle starten. Dette var i desember 2014, og tradisjonen tro skulle jeg finne nyttårsforsett. Men det gadd jeg ikke det året. Jeg ville heller finne ut hvordan jeg kunne gjøre det beste ut av hverdagen, ta et år hvor jeg dykket ned i hverdagen og så hvordan denne er. Og skrive om det undervegs.

2. Hva handler boka om?

– Den er delt inn i tolv kapitler. Den første måneden tok jeg et tilbakeblikk. Jeg ville se hva som hadde vært betydningsfullt i livet. De viktige, store øyeblikkene var ikke de som har kostet mye penger og planlegging, men var de gangene jeg møtte personer som ble betydningsfulle for meg. Jeg begynte å legge en plan for hva jeg skulle gjøre mindre av, hva jeg skulle gjøre mer av og hva jeg skulle bli bedre på. Blant annet hadde jeg, som mange andre, noen timer i døgnet hvor jeg kunne velge sjøl hva jeg ville bruke tida på. Og det jeg gjorde var ofte å se på meningsløse filmer og surfe på Facebook. Kunne jeg ikke heller bruke tid med mennesker som betyr noe for meg? Det går an å velge bort det du ikke ønsker, til en viss grad. Jeg mener ikke at du skal rømme av gårde, flytte til Bali og realisere deg sjøl. Det har blitt en trend der alle skal følge drømmene sine. De fleste kan ikke det. Vi må betale huslån, gå på jobb og vi har plikter.

3. «Vår problemfri hverdag har blitt vårt hovedproblem», skriver du i boka. Er nordmenn utakknemlige?

– Vi tar lykken og rikdommen for gitt. Det å jakte på lykken ligger i tida. Vi er en generasjon som sitter på toppen av pyramiden. Vi har penger, ingen fysiske mangler, vi har realisert oss sjøl. Vi har alt, men lurer på om det er alt. Det å være lykkelig handler også om at du må vite hvordan det er å være ulykkelig. Hvis målet er å være lykkelig hver dag, vil grensa for lykkefølelse stadig forskyves.

4. «12 måneder uten å bli fantastisk, omfavne hverdagslivet og finne det som skaper et litt bedre liv» skriver du bakpå boka. Du lover mindre enn andre sjølhjelpsbøker?

– Det var veldig bevisst. Jeg tror ikke det er noen fantastiske oppskrifter. At man, midt i førtiåra, med jobb, hus og unger, plutselig skal få det fantastisk hver dag. Noen dager er bra, noen er bedre, noen er kjedelige. Er man klar over at det varierer vil man få det litt bedre totalt sett.

5. Du er fra Eide og har med deler av dine foreldres historie som inngang til de tolv kapitlene. Hva har de betydd?

– Mine foreldre møttes da de var 19–20 år og bygde et liv stein for stein. Både de og mine besteforeldre jobbet hardt. De hadde det travelt, men lykke var ikke en måleenhet i hverdagen. Det er vår generasjon som har det som en del av repertoaret. De som vokser opp i dag forventer å ha alt på stell fra starten av. Jeg er så himla glad for at mine foreldre ikke hadde kapasitet til å sponse meg da jeg var ferdig på Fræna videregående og flyttet til Trondheim. Jeg har fått de trange åra på en liten hybel. Det handler om å lære seg å klare seg. Jeg sier fortsatt «heim» når jeg skal til Eide. Åra der med familie, skole, venner, kor og korps ga meg en trygg base. Jeg møtte mennesker som fortsatt er blant mine aller nærmeste, og jeg lengter ofte dit.

6. Du brukte deler av skriveåret til å rydde opp?

– Jeg fikk en aha-opplevelse da vi var på flyttefot i fjor. Når man skal ha med fem barn ser man hvor mye man har. Mamma og pappa bor på Eide, men har en liten hybel på Lillestrøm, hvor mine tre barn, mamma og jeg «mellomlandet» i åtte uker. Og nesten alle eiendelene var i en konteiner. Men vet du? Jeg saknet ikke én ting. Vi hadde bare en tv, ikke masse skjermer. Vi fikk god tid i lag, stuet inn på få kvadrat. Dette motiverte med til å rydde videre. Ingen trenger fulle boder. Vi trenger tid sammen.

7. Noe av prosjektet i boka var å finne ting du kunne bli bedre på?

– Ja, for eksempel lærte jeg meg å rygge med tilhenger, jeg fant fram tverrfløyta fra nittitallet og jeg strikket min første genser siden åttitallet. I tillegg jobbet jeg med logistikken heime, og begynte å legge inn en buffer så jeg alltid var 15 minutt i forkant og slapp å stresse. Jeg hadde også som mål å bli bedre på kommunikasjon, krangle mindre, sladre mindre og snakke mer direkte med folk. Jeg skal ikke påstå at det skjedde mirakler, men jeg ble mer klar over hvordan jeg sjøl kan bidra til å skape en god kommunikasjon.

8. Du er pedagog og familieterapeut og har brukt din egen prosess mot å få det «litt bedre» i boka. Hvordan var det å by på seg sjøl?

– Det kan jo framstå som at jeg ikke mestrer hverdagen. Hehe. Men det får være greit. Utad kan det ellers se ut som jeg har alt på stell. Desto viktigere er det å skrive sånne bøker. I sosiale medier blir vi oversvømt med de fine historiene og alt som er på plass. Vi har et ansvar for å skape et mer nyansert bilde av hverdagen.

9. Hva var det viktigste du lærte sjøl?

– Mamma hadde hatt tre runder med kreft og var nettopp ferdig med cellegift da jeg begynte å skrive boka. Det gir en påminnelse om at man ikke skal leve evig. Når det skjer noe i livet ditt drømmer du bare om å være sammen med de du bryr deg om. Det er viktigere enn noe annet. Til jul ga jeg foreldrene og søsknene mine «tid» i julegave. Hver måned fram til sommeren har jeg laget i stand ting vi skal gjøre sammen. Spise mat, gå en tur langs Akerselva og være publikum på Anne Lindmo.

10. Du ga ut Lappeteppefamilier i 2013, en bok som handler om hvordan man kan løse utfordringer rundt det å bli en hel familie med mine, dine og våre barn. Blir det flere bøker?

– Ja, jeg tror det. Jeg jobber på Barnas hus til vanlig, og det å skrive er noe jeg synes er avkoplende. Hva jeg skal skrive? Det blir nok hverdagsliv i fortsettelsen også. Det er så mye å hente i det helt vanlige. Vi må «normalisere» det vanlige og bli bevisst hvordan vi bruker livet vårt.

Fakta:

Sølvi Foss, 43, bosatt på Rælingen, kommer fra Eide.

Pedagog og familieterapeut. Daglig leder i Barnas Hus.

Ett barn fra tidligere forhold, to barn med samboer Finn Erik Walan, to bonusbarn.

Aktuell: Lanserte i februar 2016 boka "Ekte hverdag" på Gyldendal Forlag.