Kampen om hytta på Bolsøya, som ble arvet av fire likeverdige familiemedlemmer i 1939, er nå avgjort. Etter fem år med diskusjoner og totalt tre rettssaker, har Høyesterett konkludert.

– Svært gledelig

Familiegreina som aleine har pusset opp og brukt hytta de siste 25 årene, eier den. De øvrige familiegreinene har skuslet bort muligheten for å eie og bruke den – og får heller ikke høste verdier av et eventuelt salg.

– Dette var et svært gledelig resultat, sier advokat Erik Wold, som representerte de aktive brukerne av hytta.

Sameielova

Stridens kjerne var hvor lenge sameiere kan la være å forholde seg til det de eier, uten at de mister rettighetene sine.

Ifølge sameielova kan imidlertid opphør av et sameie bare skje hvis partene er enige om det. Og det var ikke tilfelle i denne saka.

Derfor gikk saken helt til Høyesterett.

Viktige prinsipp

– Jeg oppfatter dette som en prinsipielt avklarende sak, der det sies noe om terskelen for at man kan miste rettighetene ved passivitet og hvilke momenter som skal vektlegges i de vurderingene. Det er flere advokater fra rundt om i Norge som har tatt kontakt med meg vedrørende denne saken fordi de jobber med lignende saker, forteller Wold til Romsdals Budstikke.

Etter at Romsdal tingrett og Frostating lagmannsrett hadde kommet til hver sine konklusjoner i striden, var det opp til Høyesterett å ta den endelige avgjørelsen. Her endte det med 3-2 i favør den aktive brukeren av hytta, noe som tyder på at heller ikke for Norges høyeste rettsinstans var dette en enkel sak.

– Nei, dette var ikke en opplagt sak, så vi ventet på dommen med stor interesse. Det har vært en del tidligere avgjørelser fra Høyesterett som går på lignende problematikk, men det har ikke vært en avklart rettstilstand på dette området.

Berget hytta

Flertallet konkluderte med at hytta var moden for rivning og verdiløs da dagens bruker satte i gang rehabiliteringsarbeidet tidlig på 1990-tallet. Verdien på hytta før og etter rehabiliteringen har stor betydning for avgjørelsen.

Dagens bruker av hytta reddet bygget, understreket flertallet. Hvis det hadde vært opp til de øvrige sameierne, ville den forfalt fullstendig. At hytta fortsatt finnes, og dermed også nå har en reell økonomisk verdi, er utelukkende et resultat av innsatsen til dagens bruker av hytta. «Teknisk og funksjonelt er den bygningen som står der i dag en annen enn den som sto der da rehabiliteringen startet», skriver flertallet.

Passivitet straffer seg

De støtter også lagmannsrettens syn i at det var hans ansvar å sørge for dokumentasjon på at de øvrige sameierne sa fra seg sin eierinteresse før rehabiliteringen startet eller ta initiativ til at sameiet ble oppløst.

Likevel, mener Høyesterett, etter hvert som arbeidet skred fram, ble «handleplikten mer og mer skjøvet over» på de øvrige sameierne. Når de overlot til ham, gjennom en periode på 18 år, å betale alle forsikringer og offentlige avgifter, samtidig som de måtte skjønne omfanget av rehabiliteringen, burde de forstå at dette ville få konsekvenser.

At brukeren av hytta anså den som sin da rehabiliteringsarbeidet var unnagjort etter 18 år, var dermed rimelig, mente Høyesterett. Dermed konkluderte de med bortfall av sameieretter på ulovfestet grunnlag.