«Wallander»s vemodigste Ona-fangst. I dag landet Svein Bjørnerem fire hummere i plastbåten han og Henning Mankell eide sammen.

– Venner av Henning Mankell (67) ringte meg klokka 08.00 mandag og fortalte at han var død. Henning var en person som mente noe med vennskap. Sjøl om han var grunnrik og verdens niende mest solgte forfatter en periode, ble han aldri blasert.

Det var derfor litt rart å dra på sjøen i dag, sier Svein Bjørnerem, pensjonert kulturjournalist i Romsdals Budstikke.

Vennskapet

De to fikk et nært vennskap i Molde da Mankell våren 1976 satte opp «Du vil vel bli lykkelig» ved Teatret Vårt.

Året etter fikk de også kjærligheten til Bjørnerems barndomsøy Ona, til felles.

I 2010 kjøpte Mankell hytte av Bjørnerem-familien på Husøya. Han og Svein eide naust og båt på samsen.

Den 18 fots plastbåten heter Wallander, oppkalt etter politimannen Kurt fra småbyen Ystad, som ble folkekjær felleseie i Norden, først i kriminalromaner, siden som TV-serie (2005–2013) over 32 episoder.

Mankell var nær ukjent da han i 1976–78 satte opp tre stykker ved Teatret Vårt i Molde.

– Da var dere nesten siamesiske tvillinger på byen?

– Jeg ble kjent med ham gjennom jobben. Samtidig vanket vi i samme miljøet rundt jazzklubben og Lucullus. Det er ingen hemmelighet at vi hadde mye av det samme politiske ståstedet også. Dette utviklet seg etter hvert til et personlig vennskap.

Det ble et hjertelig møte da vi treftes igjen etter mange, mange år. Daværende teatersjef Carl Morten Amundsen undres hvordan dette hang sammen. Da svarte Henning:

– "Vi har druckit mycket øl tillsammans", smiler Bjørnerem.

Ona

Kjærligheten til Ona fikk Mankell under forarbeidet til sin hyllest av kystkulturen, «Songen uti øyan». Stykket gikk både i 1977 og 1978.

– Andre gangen var tittelen rettet til «Sanjen uti øyå», etter at jeg fortalte ham hva som var rett Ona-dialekt. Siden den gangen har han hatt et nært forhold til kultur og landskap på Nordvestlandet, og spesielt på Ona, sier Bjørnerem.

– Etter tusenårsskiftet kom han tilbake, både til Bjørnsonfestivalen, Teatret Vårt og Ona?

– 2003 spanderte Bjørnsonfestivalen tur på ham til Ona. Jeg var med som gaid. Da vi kom til kirkegarden på Husøya, sa han: «Svein, här vill jag begravast».

Slik blir det neppe ...

– Han kjøpte hus der av deg?

– I 2007 satte han opp Lampedusa ved Teatret Vårt, hans stykke om miniøya i Italia der båtflyktninger i tragisk hopetall driver i land. Han spurte da om jeg kunne finne et hus til ham på Ona. Han hadde alt vært hos mekler uten at de kunne hjelpe. Det kunne jeg ikke heller før han kom tilbake i 2010. Da kjøpte han en av hyttene familieforetaket vårt hadde bygd.

– Hvor ofte besøkte han Ona etterpå?

– Det tragiske var at han aldri fikk brukt noe av det, verken båt, naust eller hytte. Sist vi møttes i Molde for to år siden, sa han: "Nästa år, Svein, då skal jag få tid till Ona".

Og fortalte hvordan han skulle avvikle flere aktiviteter for å rydde tid. Neste år kom, men da kom også kreften.

Venner av ham var på hytta i helga. De fortalte at han ble lagt inn på sjukehus lørdag. Da forsto vi at det snart var slutt.

– Din reaksjon?

– Sorg, sjølsagt. Jeg skulle gjerne beholdt ham som menneske, litterær og politisk stemme, i mange år ennå. Verden trenger slike som ham.

Henning ble etter hvert en veldig rik mann. Jeg spurte ham: «Hva gjør pengene med deg». Han svarte: «Det är inte frågan, män hvad vi gör med pängarna».

Det er ingen hemmelighet at han ga vekk veldig mye uten å gjøre noen ståhei ut av det. En gang fortalte han nærmest i en bisetning at han hadde gitt bort 13 millioner kroner og fått bygde opp en helt landsby i Afrika.

Henning Mankell var et raust menneske, som brant for rettferdighet og ble forbannet over urettferdighet. Samtidig tenkte han mye, var lavmælt og reflektert. Men det han mente, det mente han, sier Svein Bjørnerem.